Traktateiendom (Svalbard)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Traktateiendommer på Svalbard De såkalte traktateiendommene på Svalbard er basert på tidligere okkupasjoner fra før Svalbardtraktaten ble undertegnet i 1920. I traktaten ble det bestemt at den Danske Regjering skulle oppnevne en kommissær som skulle vurdere de innkommende kravene, og at den Norske regjering deretter skulle gi eiendomsrett til de kravene som ble akseptert.

Når traktaten ble undertegnet var det registrert ca. 120 forskjellige krav på Svalbard, men kun 74 av disse ble fremmet for kommissæren. Mange av disse kravene var i konflikt med hverandre og en del ble også ikke godtatt av den norske stat. Grensene for kravene var også ofte uklart definerte og det ble derfor gjort mye arbeid fra bl.a De Norske Svalbardekspedisjoner for å lage ordentlige kart med ordentlig definerte grenser som kunne brukes av kommissæren. Oppgaven med å få orden på disse kravene var derfor vanskelig, men man sto etter mye forhandlinger igjen med 40 krav på tilsammen 4223,4 km2 fra 17 forskjellige firmaer og personer som ble godtatt og fikk eiendomsrett på Svalbard. All annen grunn på Svalbard utenom disse eiendommene ble norsk statsgrunn.[1]

I ettertid har nesten alle disse eiendommene blitt kjøpt av den norske stat og i dag er derfor nesten all grunn på Svalbard eid av den norske stat. Unntaket er Barentsburg, Grumant og Pyramiden som er eid av det russiske statseide selskapet Trust Arktikugol.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hoel, Adolf. «Om ordningen av de territoriale krav på Svalbard» (PDF). særtrykk av Norsk Geografisk Tidsskrift (hefte 1). 
  2. ^ «Kart over utmål på Svalbard 2017» (PDF). Direktoratet for Mineralforvaltning.