Tore Sel
Tore Sel er en norsk sagafigur (død 1023 på Avaldsnes). Hans fødselssted og år er ukjent, mens hans levetid var på første halvdel av 1000-tallet. Han opptrer i Snorre Sturlasons Olav den helliges saga, som Kong Olav Haraldssons årmann.
Tore er mest kjent for å ha spilt en sentral rolle i feiden mellom Olav Haraldsson (den hellige) og Erling Skjalgsson på begynnelsen av 1000-tallet. Hans konflikt med Erlings søstersønn Asbjørn Sigurdsson, som skal ha utspilt seg i tiden mellom 1022 og 1023, forsterket den større feiden mellom Kong Olav og Erling om innflytelsen i Sør-Norge.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Tore beskrives av Snorre slik:
«Tore var af ringe æt og havde hævet sig vel til mand, var en meget driftig kar, maalsnild, slog stort paa, var strid og vilde altid holde sig frem; det kunde han, siden han fik kongens støtte; han var rask i tale og stor i ord». (OH-saga, kap. 117)[1]
Tore var kongens årmann. Snorre oppfatter det direkte tjenesteforholdet til kong Olav som ydmykende, og dermed årmennene som lavættede menn. Tores sosiale bakgrunn understrekes også av Erling Skjalgsson, da Tore for første gang introduseres i Olav den hellige-saga, i en samtale mellom Kong Olav Haraldsson og Erling om lensfordelingen i Sør-Norge. Ifølge Snorre omtaler Erling ham negativt som «trælbaaren i alle ætter» (OH-saga, kap 116).
Som kongens årmann (kongelig ombudsmann) hadde Tore ansvaret for å forvalte kongsgården på øya Kårmt (dagens Avaldsnes). Kongens årmenn bestyrte krongodset, hadde påtale- og eksekusjonsmyndighet, oppkrevde skatter og inndrev bøter, samt utnevnte nevndemenn til lagtinget.
Konflikten mellom Tore og Asbjørn Sigurdsson[rediger | rediger kilde]
Tore opptrer først i kapittel 117 av Olav den hellige-saga. Da Asbjørn Sigurdsson på en handelsferd sørover, la til ved Kårmt, skal Tore ha kommet ham i møte og minnet ham, i truende ordelag, om Kong Olav Haraldssons forbud mot å frakte korn nordover i landet. Han advarte Asbjørn med ordene: «Far du hjem igjen. Haaløiging; det er bedst for dig,» (OH-saga, kap. 117).
Da Asbjørn fortalte at hans ærende så var å reise til Sole for å gjeste sin frende Erling, skal Tore ha blitt mer forsiktig, og da Asbjørn reiste fra kongsgården, ba Tore ham om å komme tilbake til Avaldsnes på hjemreisen.
Da Asbjørn senere returnerte til Kårmt fra gjesteoppholdet ved Erlings gård, stevnet Tore 60 menn til seg, og kom Asbjørn i møte ved kaien. Han gikk ifølge Snorre straks ut på skipet, og spurte Asbjørn hva slags varer han hadde der. Da han fant ut at Asbjørn hadde kjøpt korn og malt fra Erlings treller, skal Tore ha vært rasende:
«Da gjør Erling efter sin vane, at agte alle kongens ord ringe, og han er endnu ikke lei af at være hans modstander i alt, og underligt er det, at kongen finder sig i alt af ham.» (OH-saga, kap. 117).
Tore beordret så Asbjørn og hans menn av skipet og ryddet det. Før han lot Asbjørn reise, stjal Tore også hans flotte seil og erstattet det med et simpelt byrdingseil, en aggressiv handling fra Tores side.
Tores død[rediger | rediger kilde]
Tore Sel møtte sin bane da Asbjørn kvelden femte dag påske, hugget hodet av ham på kongsgården på Avaldsnes. Olav Haraldsson gjestet under høytiden kongsgården, og Tore skal ha spottet Asbjørn foran sine frender. Asbjørn, som skal ha oppholdt seg på gården uten Tores viten, overhørte Tore si:
«Han bar sig nogenlunde, dog ikke vel, da vi ryddede skibet; men da vi tog seilet fra ham, da græd han.» (OH-saga, kap. 118).
Asbjørn skal så straks ha angrepet Tore og hugget ham bakfra på halsen. Hodet falt på bordet foran Kong Olav, og kroppen ved hans føtter. Asbjørn fikk etter dette tilnavnet Selsbane.
Tore en ojafnaðarmaðr?[rediger | rediger kilde]
I Snorres beskrivelse av Tore som en som «var strid og vilde altid holde sig frem» (OH-saga, kap. 117) får vi inntrykk av en ærgjerrig og snarrådig mann som bruker spillerommet han har som kongens årmann til å gi etter for sine voldelige impulser. Episoden der Tore ydmyker Asbjørn og stjeler seilet fra hans skip, forsterker dette inntrykket. Seilet hadde stor symbolverdi i det norrøne sjøfarersamfunnet[2], og handlingen må forstås som en alvorlig krenkelse av Asbjørns ære. Snorre forteller at hendelsen ble holdt til latter og spott og gikk hardt inn på Asbjørn.
Tore Sel kan mistenkes for å utnytte situasjonen for å kaste skam over Asbjørn. Spørsmålet er om Tore er en ojafnaðarmaðr, en mann uten sans for måtehold eller rettferd, som ikke ønsker å leve i fredelig balanse med andre, men søker å vinne noe på deres bekostning (Sørensen: 195)[3]. Men begrepet har også positive konnotasjoner. Han har gjerne mot og styrke, og hvis han har høy sosial status, har han også stor makt (Sørensen: 197).
I Snorres fremstilling er Tore en mann som går for langt, en ujevn mann som misbruker sine rettigheter, som forstyrrer maktbalansen i det norrøne samfunnet, og som tilslutt får så mange høvdinger mot seg at han selv blir drept.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ http://heimskringla.no/wiki/Olav_den_helliges_saga
- ^ Marstrander, Sverre (1986). De skjulte skipene – Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
- ^ Meulengracht Sørensen, Preben (1995). Fortælling og ære – studier i islending-sagaene. Oslo: Universitetsforlaget.