To levende og en død (1961)

To levende og en død
orig. Two Living, One Dead (engelsk); Två levande och en död (svensk)
	Patrick McGoohan spiller en viktig rolle i denne filmversjonen av Sigurd Christiansens roman, her på et rollebilde fra en annen film
	Generell informasjon
Sjanger	Thriller
Utgivelsesår	1961
Prod.land	Britisk - Svensk
Lengde	106 min.
Språk	Engelsk
	Bak kamera
Regi	Anthony Asquith
Produsent	Karl Moseby
Manusforfatter	Anthony Asquith; Lindsay Galloway
Basert på	Sigurd Christiansens roman To levende og en død
Musikk	Erik Nordgren; Gösta Theselius; Jack Gill; Bengt Hallberg
Sjeffotograf	Gunnar Fischer
Klipp	Oscar Rosander
	Foran kamera
Medvirkende	Patrick McGoohan; Virginia McKenna; Bill Travers; Alf Kjellin
	Annen informasjon
Filmformat	Farger
Prod.selskap	Swan Productions Ltd.; Wera Film
	Eksterne lenker
	IMDb

To levende og en død (engelsk: Two Living, One Dead, svensk: Två levande och en död) er en britisk-svensk eksistensialistisk thriller fra 1961 regissert av Anthony Asquith. I hovedrollene ses Patrick McGoohan, Virginia McKenna, Bil Travers og Alf Kjellin.

Den hadde premiere 16. mars 1961 i Oslo og på kinoen Röda Kvarn i Stockholm 3. april 1961.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Two Living, One Dead er en nyinnspilling av den norske filmen To levende og en død, som igjen var adaptert fra Sigurd Christiansens roman med samme navn fra 1931.^[1] Den skandinaviske småbysettingen fra den tidligere filmen ble beholdt, men handlingen ble flyttet til Sverige. Innendørsscenene ble filmet i Filmstaden i Råsunda, Sverige, og utendørsscenene ble filmet i Västervik og Stockholm. Asquith benyttet seg av flere svenske medlemmer i filmteamet og flere svenske skuespillere.^[2] Sverige ble sannsynligvis valgt som produksjonsland, da kostnadene til å lage en film der var billigere enn i Storbritannia.

Handling[rediger | rediger kilde]

Erik Berger (McGoohan) er en stille og reservert mann, som har arbeidet på samme postkontor i en svensk by i tjue år. Han har ikke sosialisert seg med kollegaene og er kun interessert i sin hustru, Helen (McKenna), og sin sønn. Til sammenlikning er hans arbeidskollega, Andersson (Travers), utadvendt og sosial. Han ser på seg selv som klovnen på jobben, selv om hans behandling av det yngre personalet noen ganger grenser til det ondsinnede.

Et brutalt ran, som høres - men ikke ses - på filmen, finner sted. Tre mann er på jobb: Postbestyreren, Berger og Andersson. Postbestyreren blir skutt til døde og Andersson blir påført en hodeskade, som gjør ham bevisstløs og omtåket. Berger går inn på kontoret etter å ha hørt tumultene og tenker på sin familie. Han motstår trangen til å risikere sitt liv ved å kjempe tilbake mot ranerne, overlater kassen til dem og kommer uskadd fra hendelsen. I kjølvannet blir han behandlet med lite skjult forakt av politiet, sine kollegaer og lokalsamfunnet generelt. De gjør det klart at de betrakter hans vegring mot å kjempe tilbake som et tegn på viljesvak feighet.

Han mottar ingen forfremmelse som postbestyrer. Han stod tidligere i første rekke for å få denne stillingen når sjefen hans skulle pensjoneres. I stedet gis stillingen til Andersson, som nå blir stilt i et heroisk lys. Mens Berger blir mer og mer deprimert av denne utfrysningen, lider forholdet til Helen og han føler seg ikke stand til å betro seg til henne. Han begynner å se seg selv som den feigingen som alle beskylder ham for å være, og til og med Helen begynner å undres om han kunne ha handlet annerledes.

Berger tar til med ensomme nattevandringer rundt i byen og møter en fremmed, Rogers (Alf Kjellin), som han begynner å åpne seg for om sine seneste opplevelser, skjønt han later som om han er en «venn» av den involverte mannen. Berger og Rogers treffes regelmessig på sine nattevandringer. En natt, før de skal skille lag utenfor Bergers hus, åpner Helen uventet døra og inviterer Rogers inn på kveldsmåltid. Mens de prater innser hun at ektemannen har valgt å betro seg til en fremmed istedenfor henne og føler seg såret og forrådt. I sin nød avslører hun for Berger at deres sønn også blir skydd av sine skolekamerater og hånet med anklagene om at hans far er en feiging, men har forsøkt å holde tyst om dette for ikke å tilføre mer til hans ulykkelighet.

Ekteparet Bergers forhold forverres til et punkt hvor de er fullstendig fremmedgjort for hverandre. Når Rogers får se dette innrømmer han overfor Berger at han og broren var ranerne på postkontoret, og at broren senere ble drept i en ulykke. Dessuten bor han i samme pensjonat som Andersson: Ranet ble rett og slett ble planlagt som et resultat av Anderssons evinnelige snakk om den store pengesummen som ble oppbevart på kontoret og når den var lettest tilgjengelig. Han hevder at han helt sikkert ville ha skutt Berger om han hadde kjempet tilbake, men angrer nå oppriktig på det kaoset han har påført hans liv. Rogers fortsetter videre med å avsløre at Anderssons skade ikke var et resultat av fryktløst mot, men at det skjedde da han løp på dørkarmen for å rømme.

I forferdelse over å oppdage Anderssons hykleri og den feige måten, som han har glorifisert sin ufortjente heltestatus på, låner Berger en revolver av Rogers og feiker et «ran», hvor han avslører Andersson som den gallionsfiguren han egentlig er. Etter å ha drevet bort sine demoner går Berger med på ikke å overlevere Rogers til politiet under den forutsetning at ranspengene blir anvendt til veldedige formål. Han vender hjem til Helen og føler seg frifunnet. Hun innser at deres forhold kan komme tilbake på rett kjøl igjen.