Teorien om den nest beste løsning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Teorien om den nest beste løsning er innenfor økonomisk teori og særlig velferdsøkonomi en teori hva som bør eller kan gjøres dersom et eller flere betingelser ikke kan bli oppnådd. Den kanadiske sosialøkonom Richard Lipsey og den australske sosialøkonom Kelvin Lancaster viste i en publikasjon i 1956 at om en optimal forutsetning i en økonomisk modell ikke kan bli tilfredsstilt, er det mulig at den nest beste løsningen involverer å endre andre variabler fra de som er vanligvis antatt å være optimale.[1]

Det betyr at i en økonomi med en del ukorrigerte markedssvikt i en seksjon, handlinger som blir foretatt for å bedre markedssvikten i en annen relatert sektor med den hensikt å øke den samlete økonomiske effektiviteten kan faktisk minske den. I det minste i teorien kan det være bedre å la to defekter i markedet heller utligne hverandre framfor å gjøre anstrengelser i å fikse problemene i begge. Således kan være optimalt for en myndighet i å intervenere på en måte som er det motsatte eller stridende med vanlig politikk. Dette antyder at økonomer må studere detaljene i situasjonen før de trekker teoribaserte konklusjoner om at en forbedring i markedet i et område medfører en global forbedring i effektivitet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lipsey, R. G.; Lancaster, Kelvin (1956): «The General Theory of Second Best» i: Review of Economic Studies 24 (1), s. 11–32. doi:10.2307/2296233. JSTOR 2296233.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]