Tørking av trevirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trematerialer under tørking

Tørking av trelast er en prosess som reduserer fuktighetsinnholdet i trevirket og gir det bedre fysiske og mekaniske egenskaper, blant annet lavere vekt, mindre krymping og svelling i bruk, større bestandighet mot råte og sopp, bedre impregnerbarhet, høyere styrkeegenskaper, bedre limbarhet, bedre feste for maling og lakk, lavere varmeledningsevne og bedre bearbeidingsegenskaper.[1]

Vannets binding til treet[rediger | rediger kilde]

Ved er bygd opp av fibre, som er innhule, langtrukne «rør» cirka 3 mm lange og diameter 1/100 av lengden. Naturlig vanntransport langs stammen foregår i yteveden gjennom disse rørene. I tillegg er det noe tverrtransport gjennom margstrålene, dvs. vedceller som løper fra overflaten innover mot margen. Vannet i cellehulrommene kalles ofte "fritt vann", ettersom det er fritt bevegelig når treet trenger å flytte på det. I tillegg er det "bundet vann", det vil si vannmolekyler som er trengt inn i celleveggen og er bundet direkte til vedmolekylene. Det er bare det bundne vannet som får treet til å krympe og svelle.

Måling av fuktighet[rediger | rediger kilde]

Fuktighet for trelast oppgis alltid i forhold til tørr ved, altså:

Trefukt = 100%*(Vekt av vann)/(Vekt av tørt tre)

Regnet på denne måten vil det bundne vannet tilsvare cirka 30 % fukt. Dette kalles gjerne "fibermetningspunktet", ettersom treet ikke sveller mer ved oppfukting utover dette nivået. Både gran og furu har kjerneved med cirka 30-40 % fuktighet, mot ytevedens 100-150 %.

Krymping, svelling, deformasjoner, sprekker[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter hogst starter en uttørking fra treets overflate, og raskest i treets lengderetning. Det frie vannet fordamper først. Når fuktigheten kommer under fibermetningspunktet, krymper fibrene. Overflaten vil da bli "for trang", ofte med oppsprekking som resultat. Etterhvert vil krympingen gjøre at trestykket blir merkbart tynnere og smalere. For å kompensere for krympingen skjæres trelast for vanlig bruk med et overmål, vanligvis ca. 4 %. Treet krymper mest langs årringene, noe mindre på tvers av årringene og svært lite i lengderetningen. Dette er grunnen til at bord kuver seg under tørking. Dessuten går fibrene sjelden nøyaktig i bordets lengderetning, noe som gir opphav til at bordet kan vri seg.

Ved oppvarming blir treet delvis formbart; vi sier gjerne at treet er termoplastisk. En av de store fordelene ved teknisk tørking er at denne foregår ved så høy temperatur, oftest 60 – 80 ⁰C, at krympingen kan foregå uten at treet sprekker eller vrir seg.

Likevektsfukt[rediger | rediger kilde]

Luft inneholder alltid noe vanndamp, og det er en løpende tilpassing mellom fuktighet i luft og fukt i treet: Når luften blir tørrere, avgir treet fukt og krymper, og motsatt tar det opp fukt og sveller når det blir råere. Denne tilpassingen kalles gjerne likevektsfukt, en evig, dynamisk likevekt med omgivelsenes klima. Ettersom fukttilpassingen tar noe tid, vil likevektsfuktigheten alltid ha noen uker etterslep. I et typisk inneklima varierer ofte likevektsfuktigheten mellom 5 % og 15 %. Våren er tørr, spesielt når det fyres, og høsten fuktig. Treets krymping og svelling følger med. Typisk fuktvariasjon over året på 10 % tilsvarer 2 mm endring i bredde for et 10 cm bredt bord, og 2 mm på lengden for et 2 m langt bord.

Måling av trefuktighet[rediger | rediger kilde]

Standardmetoden for å måle trefukt er tørke/veie-metoden: Trebiten veies, tørkes ved 103 ⁰C til den ikke letner mer og veies på nytt. Differansen er da vann og sluttvekta tilsvarer bitens tørrvekt. Denne metoden er effektiv, men man må vente på at treet skal tørke, trestykket blir ødelagt og metoden er ikke helt nøyaktig: Noe harpiksstoffer forsvinner sammen med treet, og litt fukt blir værende tilbake.

Teknisk tørking av tre[rediger | rediger kilde]

Før bruk må treet tørkes slik at det blir holdbart og får en likevektstilpasset fukt. Dette kan gjøres ved friluftstørking, men i praksis vil det bare foregå tørking fra ettervinteren fram til forsommeren. Forsøk på friluftstørking om høsten kan lett resultere i betydelige muggskader. Alle industrielle sagbruk bruker derfor teknisk tørking, slik at de kan være leveringsdyktige hele året og ha kontroll på kvalitet og fuktighet i det leverte treet.

Det vanskeligste med teknisk tørking er å hindre at treet tørker for raskt i startfasen, før treet er blitt gjennomvarmt. Underveis styres tørkeprosessen ved hjelp av avanserte fysisk-matematiske modeller for samspillet mellom tre og vann. I sluttfasen reduseres gjerne tørkekraften for å utjevne fuktigheten inne i plankene før tørkingen avsluttes og treet avkjøles. Tretørking er tid- og energikrevende. Generelt kreves lenger tid og mer energi for å oppnå lavere fuktighet, fordi vannmolekylene da er sterkere bundet i fiberveggen. Som en tommelfingerregel tar det dobbelt så lang tid å tørke til 10 % som til 20 % trefukt. Anslagsvis koster det 150 kr/m3 ekstra å tørke fra 20 til 10 %; halvparten av dette kan knyttes til mer krymping og kuving, og halvparten til å drifte tørkene.

Denne artikkelen omhandler først og fremst for bartrær, men det meste vil også ha gyldighet for lauvtrevirke.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tronstad, Sverre (2006). Trefuktighet - Tørking. Fokus på tre, nr. 31. Norsk Treteknisk Institutt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]