Sygdommen til Døden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sygdommen til Døden er en bok skrevet av den danske filosofen Søren Kierkegaard i 1849 under pseudonymet Anti-Climacus. Den handler om Kierkegaards begrep om eksistensiell fortvilelse, der han setter likhetstegn med det kristne begrepet om synd.

Ifølge Kierkegaard er en person «fortvilet» hvis han ikke tilslutter seg Gud. På denne måten mister han sitt selv , hvilket Kierkegaard definerer som «relasjonen relaterer seg selv til seg selv i relasjonen» . Det menneskelige selv er en syntese mellom det begrensede og det ubegrensede, det mulige og det faktiske og er identifiserbart med den dialektiske balanserende akt mellom disse motstridende ledd , relasjonen. Å ikke være fortvilet er å ha forsonet det begrensede med det ubegrensede å eksistere i bevissthet om ens eget selv og om Gud. Spesielt definerer Kierkegaard det motsatte av fortvilelse som tro, hvilket han beskriver ved det følgende: «I at relatere sig selv til sig selv, og i viljen til at være sig selv, hviler selvet transparent i den magt som grundlagde det.»

Boken beskriver et antall måter mennesker vender seg fra selvet og fra Gud og antyder et sted at noen mennesker er stolte av sin fortvilelse og lar den står som et eksempel på Guds feilbarlighet likesom en feil i et manuskript som nekter å bli rettet. Denne teksten er en av hovedårsakene til at Kierkegaard defineres som en eksistensialist, fordi han illustrerer måter på hvilke ens subjektive selvoppfattelse bidrar til ens objektive identitet. Denne objektive identitet så Kierkegaard som et samarbeid med Gud i den kreative prosessen.

filosofiDenne filosofi- og litteraturrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.
En stubbmerking uten oppgitt grunn kan fjernes ved behov.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]