Stjernemagnetfelt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Magnetfeltet til solen driver denne massive utkastelsen av plasma.

Et stjernemagnetfelt er et magnetfelt generert av bevegelsen av konduktiv plasma inne i en stjerne. Denne bevegelsen skapes gjennom konveksjon som er en form for energitransport som involverer fysisk bevegelse av materialer. Et lokal magnetfelt utøver en kraft på plasmaen og gir en effektiv økning i trykket uten en tilsvarende økning i tettheten. Som et resultat stiger den magnetiserte regionen relativt til den resten av plasmaen helt til den når stjernens fotosfære. Dette danner stjerneflekker på overflaten i tillegg til det relaterte fenomenet koronalooper.[1]

Målinger[rediger | rediger kilde]

Zeemans foto av natriumlinjenes oppspalting i et magnetfelt

En stjernes magnetfelt kan måles ved hjelp av Zeemaneffekten. Normalt vil atomene i en stjernes atmosfære absorbere visse typer energifrekvenser i det elektromagnetiske spekteret og produsere karakteristiske mørke absorpsjonslinjer i spektrum. Når atmoer er i et magnetflet kan i imidlertid disse linjene bli splittet til flere linjer med tett linjeavstand. Energien blir også polarisert med en retning som avhenger av retningen til magnetfeltet. Dermed kan styrken og retningen av en stjernes magnetfelt fastslås ved hjelp av linjene fra Zeemaneffekten.[2][3]

Et stjernespektropolarimeter brukes for å måle magnetfeltet til en stjerne. Instrumentet består av en spektrograf kombinert med et polarimeter. Det første instrumentet som ble dedikert til studien av stjerners magnetfelt var NARVAL, som var montert påp Bernard Lyot-teleskopet ved Pic du Midi de Bigorre i de franske Pyreneene.[4]

Forskjellige målinger – inkludert magnetometermålinger over de siste 150 årene;[5] 14C i tre ringer; og 10Be i iskjernene[6] – har etablert betydelig magnetisk variasjon på solen over tidsskalaer på tiår, århundre og årtusener.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brainerd, Jerome James (6. juli 2005). «X-rays from Stellar Coronas» (engelsk). The Astrophysics Spectator. Besøkt 30. november 2011. 
  2. ^ Wade, Gregg A. (8.–13. juli 2004). Stellar Magnetic Fields: The view from the ground and from space. Cambridge, England: Cambridge University Press. s. 235–243. doi:10.1017/S1743921304004612. 
  3. ^ Basri, Gibor (2006). «Big Fields on Small Stars». Science, 311 (5761), s. 618–619. doi:10.1126/science.1122815. PMID 16456068. 
  4. ^ Staff (22. februar 2007). «NARVAL: First Observatory Dedicated To Stellar Magnetism». Science Daily. Besøkt 21. juni 2007. 
  5. ^ Lockwood, M.; Stamper, R.; Wild, M. N. (1999). «A Doubling of the Sun's Coronal Magnetic Field during the Last 100 Years». Nature, 399 (6735), s. 437–439. Bibcode:1999Natur.399..437L. doi:10.1038/20867. 
  6. ^ Beer, Jürg (2000). «Long-term indirect indices of solar variability». Space Science Reviews, 94 (1/2), s. 53–66. Bibcode:2000SSRv...94...53B. doi:10.1023/A:1026778013901. 
  7. ^ Kirkby, Jasper (2007). «Cosmic Rays and Climate». Surveys in Geophysics, 28 (5–6), s. 333–375. arXiv:0804.1938. Bibcode:2007SGeo...28..333K. doi:10.1007/s10712-008-9030-6. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

astronomistubbDenne astronomirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.