Spansk invasjon av Portugal i 1762

Den spanske invasjonen av Portugal fant sted mellom 9. mai og 24. november 1762. Det var den største militære hendelsen under den spansk-portugisiske krigen 1761–1763, som igjen var en del av den større syvårskrigen. I starten omfattet den bare armeene til Spania og Portugal, før franskmennene og britene gikk inn på hver sin side av konflikten.

Bakgrunn

Spania og Portugal hadde begge vært nøytrale under syvårskrigen, som offisielt startet i 1756. Under Ferdinand VI hadde Spania hatt et godt forhold til britene og ønsket derfor ikke å slå seg sammen med Frankrike, som var deres tradisjonelle allierte, mot Storbritannia. Dette endret seg da en ny monark kom til tronen, Karl III, som var langt mer for Frankrike, og sent i 1761 gikk de to statene til krig.

Opptakt

Den opprinnelige spanske planen var å ta Almeida og så rykke fram mot Alentejo og Lisboa, men etter at Marquis av Sarria ble utpekt til øverstkommanderende, valgte han å starte med et angrep i nord med Porto som mål. Dette ville være et hardt slag mot britene, som hadde store kommersielle interesser i Porto, samt at det ville tiltale Elisabeth av Parma, dronningmora, som fremdeles hadde mye makt bak den spanske tronen, og ønsket å spare stillingen til datteren Mariana Victoria, som var dronning i Portugal. Det var uansett intet poeng å motarbeide portugiserne på urimelig vis, og om de ikke ble angrepet i hovedstaden var det kanskje en sjanse for at de ville trekke seg.

Slaget

Det spanske angrepet

I begynnelsen av mai krysset spanske soldater fra Galicia inn i Portugal og tok lett de forsvarslause byene Chaves og Bragança, samt Miranda do Douro, som hadde festningsverk, men som kapitulerte så snart en uheldig eksplosjon hadde lagd et stort hull i murene. De tok så Trás-aste-Montes-platået så langt som til Torre de Moncorvo, som også var en åpen by, selv om spanjolene ventet at den skulle vært forsvart. Her fant de store mengder våpen og ammunisjon.

Angrepet på Porto gikk i stampe, fordi spanjolene ikke forsto hvor vanskelig det var å krysse landet. De ble også forsinka fordi spanske soldater ved Zamora, som var på vei til Almeida, ikke klarte å krysse elven Eslet på grunn av flom. De klarte ikke krysse elva før de hadde laget en pongtongbru over. Frankrike hadde også sendt 12 000 mann, men denne styrken ble redusert av sykdom og aldri benyttet på slagmarka, fordi forholdet til spanjolene var vanskelig. Marquis av Sarria mistet dyrekjøpt tid og ble erstattet av greven av Aranda fra midten av august.

Britene går inn i krigen

Forsinkelsen gjorde at britene fikk tid til å overføre fem regiment under John Campbell av Loudoun fra den okkuperte øyen Belle-Ile utenfor kysten av Frankrike. De nådde Lisboa den tredje uken i juli. Det ble avgjort at jarlen av Loudoun skulle være nestkommanderende og at det tyske grev Wilhelm av Schaumburg-Lippe skulle ta over kommandoen fra den syke Baron Tyrawley.

Omringing av Almeida

I midten av august krysset den nye spanske øverstkommanderende Conde de Aranda, Côa, og okkuperte Castelo Rodrigo og beleiret og tok festningen Almeida på grensen den 25. august. Lippe valgte å gjøre et motangrep. En kampgruppe under John Burgoyne støttet det store portugisiske infanteriet og krysset Tajo og 24. august tok de den spanske byen Valencia de Alcántara. De rensket området rundt for spanske soldater og tok mange fanger, blant annet en spansk general som de slapp fri mot løsepenger. Den lille seieren økte moralen til portugiserne og Burgoyne fikk en stor diamant som takk.

Lippe organiserte så et forsvar langs elven Zêzere og brukte sommeren på å studere stillingene til spanjolene og tenke ut mottiltak. Han sendte soldatene ut på mange marsjer og motmarsjer. Han hindret spanjolene i å krysse Tajo ved Vila Velha de Ródão og den 7. oktober utførte Burgoyne et raid mot spanjolene i Vila-Velha og satte et batteri ut av spill før han krysset elven igjen. Halvveis ut i oktober hadde regnvær bevirket at det ikke var mulig å krysse Zêzere. I november gikk spanjolene til angrep på to mindre steder, Marvão og Ouguela, men de klarte ikke å holde noen av dem.

Den 24. november informerte greven av Aranda Lippe om at en forberedende fredsavtale hadde blitt signert og at en hadde kommet frem til en våpenhvile.

Ettervirkning

Britene og portugiserene hadde suksess med smidige marsjer og mot-marsjer, slik at selv om spanjolene hadde langt flere soldater, møtte de alltid forsvarerne i gode stillingen og turte aldri å risikere et totalangrep. Det var få dødsfall i slaget, men mange soldater på begge sider omkom av sykdom. Flere britiske og spanske soldater, som senere ble kjente i den amerikanske selvstendighetskrigen, tjente i denne krigen. Krigen har vært lite omtalt, trolig fordi det aldri kom til store slag, og ble overskygget av andre hendelser i syvårskrigen.

Konflikten er tema for romanen Absolute Honour av C.C. Humphreys, hvor helten, Jack Absolute, tjener i en britisk dragontropp kommandert av oberst John Burgoyne, som senere ble kjent for fellen sin i Saratoga.

Litteratur

• Simms, Brendan. Three Victories and a Defeat: The Rise og Fall of the First British Empire. Penguin Books (2008)
• Petrie, Sir Charles. King Charles III of Spain. Constable, 1971. ISBN - 0094572704
• Savelle, Max; Fisher, Margaret Anne. The origins of American diplomacy: the international history of Angloamerica, 1492-1763. Macmillan, 1967.
• Madariaga, Salvador dere. The falt of the Spanish American empire. Greenwood Press, 1975. ISBN 978083718267]
• Paice, Edward. Wrath of God: the great Lisbon earthquake of 1755. Quercus, 2008. ISBN 9781847246233
• Nynn, Anthony H. Charles III and the revival of Spain. University Press of America, 1980.ISBN 9780819110220