Spanias statsminister

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Spanias statsminister bærer offisielt tittelen «regjeringspresident» (spansk: Presidente del Gobierno). På spansk kan statsministeren omtales som Presidente, da som en forkortelse av den offisielle tittelen. Dette må ikke forveksles med tittelen president i betydningen «statssjef», da Spania er et konstitusjonelt monarki med en konge som statsoverhode.

Valgprosedyre[rediger | rediger kilde]

Etter grunnloven av 1978 velges statsministeren av deputertkammeret, som er underhuset i Spanias parlament. Formelt skjer dette ved forslag fra kongen etter at det har vært avholdt valg. Valgperioden er fire år, med mulighet for utskrivelse av nyvalg. Spanias statsminister velges indirekte gjennom nasjonalforsamlingen og må ha eksplisitt støtte fra et flertall i underhuset.

Etter avholdt valg starter presidenten i deputertkammeret en konsultajonsrunde for å finne fram til den mest aktuelle statsministerkandidaten. Som regel er dette lederen for partiet som vant valget, men dette avhenger av at partiet har flertall, enten alene eller sammen med støttepartier. Når en statsministerkandidat er funnet ber presidenten i deputertkammeret kongen om å foreslå vedkommende for nasjonalforsamlingen. Kandidaturet gjennomgår en to dager lang investiturprosess der statsministerkandidaten legger fram sitt politiske program, etterfulgt av debatt. Prosessen avsluttes av en avstemning der kandidaten må ha et flertall av stemmene bak seg, det vil si minst 176 av de 350 representantene. Etter dette blir kandidaten formelt utpekt som regjeringssjef av kongen.

Oppløsningsrett og mistillitsforslag[rediger | rediger kilde]

Grunnloven bestemmer at statsministeren har oppløsningsrett og kan skrive ut nyvalg. Dette ble særlig benyttet i de første valgperiodene etter overgangen til demokrati og gjennom PSOEs lange regjeringsperiode. Siden har statsministeren ikke benyttet seg av oppløsningsrett og nasjonalforsamlingen har sittet valgperioden ut. Nasjonalforsamlingen kan på sin side felle regjeringen, men bare ved konstruktivt mistillitsforslag. Det betyr at det ved avstemningen i parlamentet må foreligge et regjeringsdyktig alternativt med en statsministerkandidat som har flertall bak seg i nasjonalforsdamlingen, en ordning tilsvarende den Tyskland har. Dette har aldri kommet til anvendelse i Spania. Oppløsningsretten og kravet om konstruktivt mistillitsforslag er ordninger som styrker statsministerens stilling i forhold til nasjonalforsamlingen og som bidrar til maktkonsentrasjon hos regjeringssjefen.

Se også[rediger | rediger kilde]