Smell-o-vision

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Smell-o-vision er navnet som er gitt på en type film hvor tilskueren kan «lukte» hva som skjer i filmen. Teknikken ble utviklet i 1960 av Mike Todd, Jr., sønn av filmprodusenten Mike Todd. Metoden sendte 30 ulike dufter mot kinoens seter, utløst av filmens lydspor.

Historie[rediger | rediger kilde]

Filmen Behind the Great Wall (1959), benyttet en metode kalt Aroma-Rama til å sende dufter gjennom air conditioning-anlegget til en kinosal. Todds film Scent of Mystery (1960) sendte lukter ut til tilskuerne i løpet av filmen ved å bruke en mer avansert prosess kalt «Smell-o-vision». Problemer med å få ut duftene synkront med filmen og å fjerne lukten mellom hver forestelling førte til Smell-o-visions snarlige endelikt.

Aprilspøk[rediger | rediger kilde]

I 1965 spilte BBC TV seerne sine et puss, med en aprilspøk. Fjernsynskanalen sendte et "intervju" med en mann som hadde oppfunnet en ny teknologi kalt «Smell-o-vision» som gjorde det mulig for TV-seere hjemme å oppleve dufter som ble produsert i fjernsynsstudioet. For å demonstrere kuttet mannen opp noen løk og kokte en kanne kaffe. Seere ringte inn for å bekrefte at de hadde luktet duftene som ble «overført» gjennom fjernsynsapparatene deres. Responsen fra noen av seerne på denne spøken kan muligens være et eksempel på et psykosomatisk fenomen.

Odorama[rediger | rediger kilde]

I en hyllest til Smell-o-vision, slapp den amerikanske filmregissøren John Waters en forbedret «Odorama»-versjon av sin film Polyester i 1982. Waters inkluderte «skrap-og-lukt»-kort som tilskuerne brukte mens de så på filmen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]