Slaget ved Landen

Slaget ved Landen (eller Neerwinden), i det som i dag er i den belgiske provinsen Flamsk Brabant, var det et slag i niårskrigen. Det ble utkjempet i dagens Belgia den 29. juli 1693 mellom den franske arméen til marskalk Luxembourg og den allierte arméen til kong Vilhelm III av England.Franskmennene gikk til angrep mot den allierte stillingen tre ganger før det franske kavaleriet endelig klarte å bryte gjennom det allierte forsvaret og drev arméen til Vilhelm bort fra slagmarken i en nedslakting. Slaget var kostbart for begge sider, for franskmennene mistet 9 000 mann mens de allierte mistet 19 000. Franskmennene klarte ikke å følge opp seieren slik at Vilhelm kunne komme seg unna.

Slaget

Marskalk Luxembourg hadde med list klart å få Vilhelm til å dele opp deler av arméen sin, og fikk raskt samlet sammen en stor armé for å gå mot den allierte leiren, som lå i en halvsirkel fra Eliksem til høyre for Neerlanden, så langs den lille elven Landen til venstre (18–28. juli 1693). Vilhelm hadde ikke tenkt å trekke seg tilbake over elven Gete og gravde en sterk skyttergrav fra Laer gjennom Neerwinden til Neerlanden.

Til høyre for denne linjen (Laer til Neerwinden) var lendet oppstykket og ga mye dekning for begge parter. Denne delen ble regnet som nøkkelen til stillingen og hadde en sterk garnison. I midten var det åpne lendet mellom Neerwinden og Neerlanden kraftig forskanset og foran Rumsdorp ble det satt opp en framskutt plass for observasjon. Til venstre for Neerlanden lå elven Landen og var vanskelig tilgjengelig.

Marskalk Luxembourg var klar over at den allierte fronten var strukket ut og at om han gikk til angrep på den ene flanken, så ville det ta for lang tid for den andre flanken å nå frem i tide. Den generelle planen til Luxembourg var derfor å fokusere angrepet på Laer-Neerwinden-delen, særlig ved selve Neerwinden, og spare på styrkene sine"

Marskalk Luxembourg hadde om lag 80 000 mann mot Vilhelm sine 50 000. Soldatene som var ment for hovedangrepet var på 28 000 mann, og det ble satt opp ovenfor Neerwinden. Dette var om lag en tredjedel av styrken, men det viste seg å være for lite i det avgjørende angrepet. Soldatene i det allierte sentret og til venstre måtte handle med stor energi for å holde stillingen. Ved Laer-Neerwinden ble angrepet omsider en suksess, men bare ved at en pøste på med mer soldater.

I sentret startet etter hvert en morderisk kamp og det ble kjempet om hver en meter. Etter en stund ledet Vilhelm selv et tungt motangrep og drev franskmennene bort fra landsbyene. Et nytt fransk angrep ble presset tilbake med samme kraft. Samtidig følte franskmennene at de begynte å vinne terreng andre steder. I sentret sto seks linjer med kavaleri og etter å ha bekjempet de allierte i mange timer, klarte de å komme seg opp til skyttergravene. Ved Neerlanden og Rumsdorp var det harde mann-mot-mann-kamper. Samtidig ble flere franske infanterister satt inn i et siste store angrep på Neerwinden, som viste seg å bli for mye for de utslitte forsvarerne. De falt sakte tilbake. Vilhelm hadde startet med å flytte soldater fra sentret og venstreflanken mot høyreflanken for å møte det store angrepet ved Neerwinden. Feuquières så dette og ledet kavaleriet i det franske sentret rett mot skyttargravene. Dette overrasket de allierte og de franske skvadronene red over alle soldatene de kom over, og de allierte ble tvunget til å raskt å trekke seg tilbake til den andre siden av Gete. Hundrevis døde på vei over elven.

En hardnakket baktropp av engelske og skotske soldater, ledet av Vilhelm selv reddet den allierte arméen.

Ettervirkning

Det var under dette slaget at Vilhelm, når han så den franske viljen om å ta det høye terrenget trass i de morderiske allierte geværsalvene skal ha sagt, «Åh! Den uforskammede nasjonen!»

I alt ble 19 000 allierte soldater drept, såret eller tatt til fange, mens franskmennene tapte 9 0;000 mann. Franskmennene tok også åtti kanoner og mange faner. Den franske kommandanten, marskalk Luxembourg, tok så mange faner at han kunne lage et «tapet» av dem inne i Notre-Dame-katedralen i Paris. På grunn av dette fikk han kallenamnet le Tapissier de Notre-Dame, «tapetsereren fra Notre-Dame».