Skiveprolaps

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skiveprolaps
Skiveprolaps
Illustrasjonen viser normal anatomi (venstre) og skiveprolaps i nakken (høyre)
ICD-9-kode 722.2
OMIM 603932
DiseasesDB 6861
MedlinePlus 000442
eMedicine orthoped/138  radio/219

Skiveprolaps (prolapsus disci) betyr at den indre delen (nucleus pulposus) av mellomvirvelskivene i ryggraden har falt fram ute av sin normale stilling slik at det kan bli trykk på en nerverot og/eller ryggmargen. Mest kjent er betegnelsen isjias, som er en bestemt form for rotsmerter der prolapsen presser på isjiasnerven. Isjias kan forekomme i alle aldersgrupper, men er mest vanlig i 30-50 års alderen.[1]

Diagnostikk[rediger | rediger kilde]

Man stiller diagnosen prolaps ved hjelp av diverse ortopediske og nevrologiske tester. Bare enkeltvis trenger man å supplere med bilder.

Ortopediske og Nevrologiske tester[rediger | rediger kilde]

Man diagnostiserer en prolaps ved en kombinasjon av ortopediske og nevrologiske tester (dette kan være å sjekke muskelstyrke/reflekser/hudsensibilitet/Lasegue etc). Dette skjer alltid i kombinasjon med en grundig historietagning. Ved behov kan man supplere med bildetagning (RTG/MR/CT).

Bildeundersøkelser[rediger | rediger kilde]

RTG av ryggen er ofte en førsteinstans for videre undersøkelser av ryggen. Et RTG vil ikke vise om du har prolaps, men vil kunne vise om du har lav skivehøyde og eventuelle slitasjeforandringer som ofte har sammenheng med prolaps.

En MR/CT vil kunne vise hvor prolapsen sitter og i hvilken grad det påvirker nerverøttene.

Myelografi er en undersøkelse der det sprøytes kontrast inn i ryggmargskanalen. Det er en undersøkelse som benyttes lite i dag. Utføres av en nevrolog.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse av operasjonen for skiveprolaps[rediger | rediger kilde]

Det finnes to metoder for prolapsoperasjoner:

Mikrokirurgisk teknikk[rediger | rediger kilde]

Via et ca. 3 cm. langt snitt i lenderyggen føres det inn et type "arbeidsrør", og gjennom dette røret utføres noe avbiting av virvelbuen og fjerning av leddbånd, hvoretter mikroskopet innstilles og resten av operasjonen skjer ved hjelp av dette. For å finne prolapsen må man skyve til side en nerverot og til dels også ryggmargshinnen som omgir ryggmargen. Når prolapsen (skivebrokket) er lokalisert, skjæres et lite snitt i hinnen som dekker det, og selve "brokket" eller skiveinnholdet kan fjernes.

Tradisjonell åpen teknikk[rediger | rediger kilde]

Fremgangsmåten er i det store og hele som beskrevet foran, men det brukes litt større snitt og man har bedre plass til å arbeide på. Mens man ved mikroteknikk bare kan gå inn på den ene siden av ryggtaggene og således også bare på den ene siden av mellomvirvelskiven, hvilket i de fleste tilfeller også er tilstrekkelig, kan man ved den åpne teknikk gå inn på begge sider samtidig og også fjerne prolapsen fra begge sider. Skal man gå inn på begge sider med mikroteknikk må man selvfølgelig ta en side om gangen, legge nytt snitt på den andre siden og flytte mikroskopet. Hvilken teknikk man vil bruke avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Mikroteknikk egner seg best ved første gangs prolaps og hvor pasienten har symptomer bare fra den ene siden. Hvordan prolapsen ser ut i henhold til røntgenbildene (CT/MR) er også viktig. Hos tidligere opererte pasienter vil det oftest bli brukt tradisjonell teknikk.

Postoperativt

Etter avsluttet inngrep legges pasienten i seng på postoperativ avdeling (oppvåkingsavdelingen) hvor hun/han blir tatt hånd om av sykepleiere og leger til hun/han kan flyttes tilbake til sykeposten. Allerede neste morgen skal pasienten stå opp og etterhvert begynne med forsiktig opptrening. Vanligvis kommer man seg litt raskere etter en mikro-operasjon enn etter tradisjonell teknikk, men store prinsipielle forskjeller foreligger ikke.

Mulige komplikasjoner

Nerveskader kan i sjeldne tilfeller forekomme, men er da som regel av forbigående natur. Skade på "vannsekken" som omgir ryggmargen (dura-skade) kan også forekomme og medfører da gjerne noe forlengelse av inngrepet og pasienten må vente 2-4 dager med å stå opp. Selv om større blødninger ikke er vanlig, kan det forekomme, og kan da også gjøre blodoverføring nødvendig uten at det nødvendigvis må karakteriseres som komplikasjon, og som ved de forannevnte hendelser er faren størst ved operasjoner på pasienter som har vært operert tidligere og hvor inngrepet er teknisk vanskeligere bl.a. p.g.a. arrdannelser. Det skal også nevnes at det kan oppstå problemer med nerver i armene (trykkskade) p.g.a. leiet på operasjonsbordet. Dette forekommer svært sjelden og oftest er symptomene (dovenhet i hånd/fingre) forbigående. Senere i forløpet kan det oppstå blodpropp i benene og i verste fall lungeemboli. Sårinfeksjon er heldigvis sjelden, ca.1%. Det er viktig å være oppmerksom på at alle kirurgiske inngrep innebærer en viss risiko, og risikoen øker gjerne med tiltagende alder.

Prognose

Mulighetene for bedring etter prolapsoperasjon er gode; internasjonalt regner man med at 80-90% av pasientene blir fri sine isjiassmerter, noen ganger riktignok med noen grad av restsmerte. Eventuelle muskellammelser som har oppstått før operasjonen har man ingen garanti for å bedre, men i mange tilfeller, spesielt der hvor lammelsen var ufullstendig og av ny dato, vil den kunne gå tilbake etter operasjonen. Selv om man i første omgang blir fri sin isjias, har man fått et signal om at ryggen er litt svekket og at det er viktig "å ta vare på" ryggen i all ettertid, d.v.s. at man sørger for riktig mosjon, unngår overvekt etc. Det er derfor viktig at man lytter til rådene som gis av leger og fysioterapeuter, og gjør man det trenger ikke hensynet til ryggen være noe til hinder for full utfoldelse verken i arbeidslivet eller på fritiden.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Smerter ved prolaps i korsryggen». Pasienthåndboka.no. Besøkt 11. desember 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]