Sjokkdoktrinen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sjokkdoktrinen: Katastrofekapitalismens fremmarsj er en politisk bok som ble skrevet av Naomi Klein i 2007. Boken er oversatt til norsk av Guro Dimmen, Steinar Lone, Hege Mehren og Kristian Østberg, og utgitt i Norge av Oktober forlag.

Boken hevder at de markedsliberale reformene iscenesatt av Milton Friedman og hans «Chicago boys» ikke ble introdusert på demokratisk vis, men gjennom bruk av et sjokk. Dette sjokket kunne være alt fra et terroristangrep til en naturkatastrofe.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Klein med den polske oversettelsen av boken.

Sjokkdoktrinen har fått mye god kritikk, bl.a fra John le Carré, Guardian og Joseph Stiglitz[1][2][3]

I Norge skrev Kalle Moene i sin kritikk i Morgenbladet: Selv om eksemplene hun tar opp kan være velkjente, er sammenstillingen av dem i Sjokkdoktrinen original og tankevekkende. Resultatet er en bok som er vel verdt å lese for den som også er forberedt på litt polemikk og noen tendensiøse tolkninger.[4]

Men mange har også kritisert Naomi Klein hardt:

I London Review of Books kritiserer Stephen Holmes bokens følte naivitet og for å slå sammen fritt marked-ortodoksi («'free market orthodoxy'») med grisk forretningsoppførsel «predatory corporate behaviour.»[5]

John Willman i Financial Times beskriver den som en bok med mange feil som blander sammen forskjellige fenomen for å skape et forlokkende – men i siste instans uærlig – argument.[6]

Tom Redburn i New York Times sier at hva hun er mest blind for er den nødvendige rollen til entrepenørkapitalisme for å overkomme den innebyggede tendensen for et etablert sosialt system til å falle inn i stagnasjon.[7]

Jonathan Chait skrev i The New Republic at Klein gir høyresidens ideer sjokkerende lite oppmerksomhet.[8]

Økonomen Tyler Cowen kalte Kleins retorikk for tåpelig («ridiculous») og boken en sann økonomisk katastrofe («true economics disaster»), og sier at boken inneholder en serie med fabrikkerte påstander, som f.eks. antydningen om at Margaret Thatcher skapte invasjonen av Falklandsøyene for å knuse fagforeningene og lure inn ubundet og fri kapitalisme på et uvillig britisk publikum[9]

Fred Kaplan sa at Naomi Kleins fremstilling av den konstitusjonelle krisen i Russland i 1993 som et kraftig sammenstøt mellom Chicago-type kapitalister og ærbare nybegynnende demokrater som latterlig.[10]

Johan Norberg ved Cato Institute kritiserer boken ved å si at Kleins analyse i håpløst med mange feil på nesten alle nivå. Norberg finner feil ved analysen, slik som at protestene på Tiananmen-plassen i 1989, som han hevder ikke knuste opposisjonen til pro-markedsreformer, men stoppet faktisk liberaliseringen i mange år.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Merci.org.uk, The Shock Doctrine
  2. ^ The End of the World as We Know It, The Guardian
  3. ^ Bleakonomics Joseph E. Stiglitz, 30 september 2007
  4. ^ http://morgenbladet.no/boker/2007/ubrukelige_utopier#.UYpoxqK-2So
  5. ^ Holmes, Stephen. «Free Marketeering», 2008-05-08.
  6. ^ The profits of doom - John Willman, Financial Times, October 20 2007 "a deeply flawed work that blends together disparate phenomena to create a beguiling – but ultimately dishonest – argument."
  7. ^ It’s All a Grand Capitalist Conspiracy - Tom Redburn, New York Times, September 29, 2007 "what she is most blind to is the necessary role of entrepreneurial capitalism in overcoming the inherent tendency of any established social system to lapse into stagnation"
  8. ^ Chait, Jonathan. «Dead Left», The New Republic, 2008-07-30. Besøkt 2009-11-26 «pays shockingly (but, given her premises, unsurprisingly) little attention to right-wing ideas. She recognizes that neoconservatism sits at the heart of the Iraq war project, but she does not seem to know what neoconservatism is; and she makes no effort to find out.»
  9. ^ Cowen, Tyler. «Shock Jock», 2007-10-03. «a series of fabricated claims, such as the suggestion that Margaret Thatcher created the Falkland Islands crisis to crush the unions and foist unfettered capitalism upon an unwilling British public.»
  10. ^ Kaplan, Fred. «Blame Yeltsin», Slate, 2007-10-02. «clash between Chicago-style capitalists and honorable, fledgling democrats is ludicrous»
  11. ^ The Klein Doctrine: The Rise of Disaster Polemics. Cato Institute. Besøkt 28. august 2008. «"Klein's analysis is hopelessly flawed at virtually every level"»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]