Sjøgutten

«Sjøgutten» eller «Det var så rask en sjøgutt» som skillingsvisen også kalles, ble skrevet i 1877, og kommer fra Mosse-traktene. Den finnes i kortere og lengre versjoner. Alf Prøysen samlet den også inn til visespalten sin i bladet «Magasinet for alle», årgang 1954-1955. Visa er innspilt på platen Frem fra Glemselen kap. 5 med Rita Engebretsen.

Kilder

• Viser på vandring, av Per Johan Skjærstad, Aschehoug 1978
• «De gamle visene med Alf Prøysen», Forlaget For alle 1972

Teksten

1. Det var så rask en sjøgutt med friskt og freidig mot,
   hans lyse lokker flagret der han på dekket sto,
   han tenkte mest på hjemmet og på den venn han har,
   og titt han så på ringen sin som han på høyre bar.
2. At jenta hadde sveket det visste ikke han,
   som stadig hadde seilet om fra land til fremmed land,
   men da han leste brevet i det hun sier så:
   Utvelg deg nå en annen venn meg kan du ikke få.
3. Men da han leste brevet han ble som døden blek,
   å Maria, å Maria, var det da blott din lek.
   Er du som skum på bølgen da vil jeg ingen tro,
   da har du helt forstyrret mitt hjertes fred og ro.
4. De atter satte kursen og seilede mot hjem,
   og reisen den gikk lykkelig alt til han nådde frem,
   men da han kom på kysten da kunne han ei mer,
   på stranden sto den yngling Maria har så kjær.
5. Han satte seg på dekket i tankens grubleri,
   den raske sjøgutt sukket: Min lykke er forbi,
   skal jeg den byrde bære, å nei den blir for tung,
   jeg må nok søke døden enskjønt jeg er så ung.
6. Den stolte sjøgutt speglet seg i det klare vann,
   skal jeg da aldri mere få se mitt fødeland.
   Han kastet seg i dypet mens havet hvirvlet rundt,
   og bølgen sakte hvisket: Hans liv var kort men tungt.
7. Da Maria fikk vite at sjøgutten var død,
   hun bleknede om kinnen skjønt før hun var så rød.
   Hun angrede sin falskhet men akk det var for sent,
   Maria hun ble sinnssyk, det hadde hun fortjent.
8. I lyse sommernetter får Maria ingen fred,
   hun seiler rundt med båten omkring fra sted til sted.
   Hun sukker og hun gråter, hun roper ømt hans navn,
   men akk han svarer aldri, han bor i Dødens land.
9. Så mange smukke piker som her i verden er,
   som ingen riktig elsker men holder litt av hver,
   ja endog ut i Norden så mangen pike bor
   som gjerne gir sitt løfte, men ikke holder ord.