Siouxopprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Indianerkrigene
Konflikt: Siouxopprøret
Indianerkrigene
Dato 17. august26. desember, 1862
Sted Minnesota
Resultat
USA seirer
Parter
Dakota USA
Kommandanter
Lille Kråke Henry Hastings Sibley
John Pope
Tap
70 til 100 90 soldater
1200 til 1800 sivile
Siouxopprøret
Det nedre indianeragenturetRedwood FerryNew UlmFort RidgelyBirch CouleeWood Lake

Siouxopprøret av 1862 var en væpnet konflikt mellom De forente stater og flere stammer av Sioux-indianere som utspilte seg langs Minnesota-elven i sørvest-Minnesota i tidsrommet mellom 17. august 1862 og 26. desember 1862. Situasjonen for indianerne i Minnesota hadde forverret seg drastisk utover 1850-tallet da amerikanske myndigheter gang på gang brøt avtaler inngått med indianerne. De lovte årlige avdragene i form av mat, utstyr og penger til indianerne som betaling for det landet de hvite hadde kjøpt av dakotaindianerne i territoriet uteble, eller kom i minimale mengder, og det kombinert med en stadig minkende viltbestand gjorde at indianerne sultet.

De påfølgende forhandlingene mellom myndighetenes utsendinger og indianerne brøt sammen, og den 17. august ble de første nybyggerne i området drept av rasende og sultende, unge indianerkrigere. Avdelinger fra den amerikanske hær ble satt inn for å knuse opprøret, og 26. desember overgav indianerne seg. Antallet nybyggere som ble drept varierer fra kilde til kilde, men det er antatt at 400 til 800 døde. Konsekvensene ble at 38 indianere ble hengt, tusenvis tvangsflyttet til reservater og indianerne ble utvist fra staten Minnesota.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tidligere traktater[rediger | rediger kilde]

Den 23. juli 1851 var en traktat mellom Dakota-høvdingene og myndighetenes utsendinger forhandlet frem. Den innebar at store deler av Minnesota skulle tilfalle USA. Indianerne ble lovt et årlig avdrag som skulle bli utbetalt i penger og varer. Indianerne hadde gått med på å bo i et 32 km bredt og 240 km langt indianerreservat langs den øvre delen av Minnesota-elven. Dessverre for indianerne ble deler av traktaten kjent ugyldig av det amerikanske senatet, og dette innebar at mye av den betalingen var blitt lovet uteble. Enda mer forsvant på grunn av korrupsjon i det amerikanske indianeragenturet.

Inngripen i Dakota-land[rediger | rediger kilde]

Lille Kråke

Den 11. mai 1858 ble Minnesota delstat i den amerikanske unionen, og som følge av dette dro flere indianske utsendinger under ledelse av høvdingen Lille Kråke til Washington, DC, for å forhandle om traktatens videre holdbarhet. Resultatet ble at Dakotaene mistet den nordlige delen av reservatet sitt. Dette skadet Lille Kråkes navn og rykte i Dakota-samfunnet. Landet amerikanerne hadde underlagt seg ble delt opp og etter hvert bebodd av nybyggere, hvorav mange var fra Skandinavia og Norge. For indianerne betød dette at deres allerede begrensede jaktmarker ble delt opp og lagt under plogen, skogene ble hogd ned og det viltet som var ble raskt felt eller jaget vekk av nybyggerne. Indianerne var ikke bare avhengig av viltet som mat, men de hadde også inntekter på salg av skinn til handelsmenn i området.

12. april 1861 brøt den amerikanske borgerkrig ut. Det førte til at pengene og matvarene den føderale regjeringen hadde lovet indianerne uteble. Siden indianerne stadig ble fordrevet fra sine områder av hvite nybyggere, ikke hadde nok vilt å leve av og nå mistet sin eneste kilde til inntekt og mat herjet sulten i indianerlandsbyene, og misnøyen var svært stor hos Dakota-folket.

Sammenbrudd i forhandlinger[rediger | rediger kilde]

4. august 1862 var situasjonen så prekær blant indianerne at flere tusen av dem red til det øvre indianeragenturet i Yellow Medicine og krevde å få det årlige avdraget på kjøpet av deres land. De ble bedt om å vente, men indianerne visste at de hvite hadde forsyninger av mat og ble stadig mer desperate ettersom sultedøden truet. Til tross for at indianeragenten Thomas Galbraith nektet indianerne mat, bestemte kommandanten for troppene på stedet, løytnant Timothy Sheenan, å dele ut en del forsyninger for å roe gemyttene og forhindre stridigheter.

Den 15. august satte Sheenan og de andre amerikanske embetsmennene ved agenturet seg ned for å forhandle videre med indianerne med Lille Kråke som leder. Lille Kråke prøvde å få stand en avtale hvor agenturet sammen med handelsmennene i området skulle gi indianerne den maten de hadde. Dette ville ikke de hvite gå med på før også pengene som indianerne skulle ha var kommet. I følge vitner sa Myrick følgende som skulle sette indianernes raseri i kok: ”Jeg gir blaffen. Hvis de er sultne kan de spise gress.” Om han faktisk ytret seg slik er uvisst.

Krig[rediger | rediger kilde]

16. august 1862 kom pengene som i følge traktaten skulle være betaling for det sioux-landet de hvite hadde kjøpt. Samme dag ble pengene bragt til Fort Ridgely. Pengene kom allikevel for sent til å forhindre vold. Den 17. august var fire unge siouxkrigere på vei hjem etter en mislykket jakt da de passerte huset til en hvit nybygger. De tok noen hønseegg, men begynte å diskutere om de skulle ta eggene eller la dem ligge. I diskusjonen som fulgte anklaget en av krigerne en annen for å være feig, og for å motbevise denne beskyldningen dro denne for å drepe de hvite for på den måten bevise at han ikke var feig. Tre menn og to kvinner ble drept før de unge krigerne vendte tilbake til Lille Kråkes leir. I den opphetede diskusjonen som der fulgte om hendelsen var Lille Kråke svært skuffet over sine stammebrødres handling, men besluttet å lede indianerne i en videre, nå uunngåelig kamp mot de hvite.

Nybyggere som hadde flyktet fra indianernes innledende herjinger

Tidlig kamp[rediger | rediger kilde]

Det første stedet indianerne angrep var det nedre indianeragenturet. Der fant de omtrent 80 hvite, deriblant Andrew Myrick. Rundt 20 hvite ble drept og 10 tatt til fange. Da Lille Kråke kom til stedet fant han etter sigende Myrick liggende død på marken med munnen full av gress. Bygningene ble brent, selv om dette gjorde at mange hvite klarte å flykte mens indianerne var opptatt med å sette hus i brann. Da de som hadde klart å flykte nådde frem til Fort Ridgely, ble det sendt styrker bestående av militsavdelinger og kompani B fra 5. Minnesota infanteriregiment for å slå ned oppstanden. Denne styrken ble imidlertid angrepet og slått i slaget ved Redwood Ferry. 24 soldater ble drept, inkludert kommandanten, kaptein John Marsh. Resten av dagen herjet indianerne i området og drepte og plyndret nybyggere. Mange norske immigranter ble drept i disse urolighetene.

Videre offensiver[rediger | rediger kilde]

Selvsikre og med seieren ved Redwood-agenturet i ryggen, begynte Lille Kråke å planlegge videre offensiver. Han innså at om indianerne skulle gjenvinne kontrollen over området måtte Fort Ridgely erobres. Dette var ikke fullt så populært blant de unge krigerne som heller ville plyndre nybyggergårder og angripe byen New Ulm. En gruppe angrep byen 19. august og den ble igjen angrepet den 23. Innbyggerne hadde klart å forskanse seg i kjernen av byen, men i løpet av slagene ble mye av byen svidd av, og mange ble såret eller drept. Den 23. august ankom forsterkninger til byen bestående av 5. Minnesota frivillige infanteri. Etter dette gjorde indianerne ingen flere forsøk på å angripe byen.

Maleri av angrepet på New Ulm

I mellomtiden hadde indianerne ledet av Lille Kråke prøvd å angripe Fort Ridgely den 20. og 22. august. De klarte aldri å innta fortet på grunn av amerikanernes overlegne ildkraft med kanoner.

Plyndringen av gårdsbruk og landsbyer fortsatte, og de amerikanske militsstyrkene som ble sendt ut for å prøve å stoppe dem, ble slått i slaget ved Birch Coulee den 2. september 1862. Slaget begynte da omkring 350 indianerkrigere angrep amerikanernes leir tidlig om morgenen. I den amerikanske leiren var det omkring 150 soldater. I løpet av tre timer ble 13 amerikanere drept og 47 såret. Antagelig ble to dakotaindianere drept. Etter slaget ble de hvite forsterket med 240 nye tropper som hadde ankommet Fort Ridgely noen dager tidligere.

Amerikanske forsterkninger[rediger | rediger kilde]

Grunnet den amerikanske borgerkrigen tok det tid før de amerikanske myndighetene innså omfanget av opprøret og sendte forsterkninger. President Abraham Lincoln utnevnte general John Pope til å lede de amerikanske troppene i området og kvele oppstanden. Pope var nettopp slått i et slag mot sørstatstropper og så det som en forvisning og en skam å bli sendt til Minnesota. Guvernøren i Minnesota Alexander Ramsey, sørget også for at den forrige guvernøren, oberst Henry Hastings Sibley ble satt inn i kampen mot indianerne.

Etter at en større hærstyrke ledet av Sibley hadde ankommet området, stod det siste større sammenstøtet ved Wood Lake den 23. september 1862.

Overgivelsen[rediger | rediger kilde]

Etter salget ved Wood Lake overgav de aller fleste dakotaindianerne seg ved Camp Release den 26.september 1862. Stedet ble kalt dette fordi dakotaene overgav 269 hvite fanger til oberst Sibley, fanger de hadde tatt i løpet av de foregående ukene. Disse fangene inkluderte 106 hvite og 162 halvblodsindianere, hovedsakelig kvinner og barn. Sibley satte i gang en aksjon for å ta alle dakotaene til fange for å stille dem for retten. De fleste indianerne som faktisk hadde utført krigsforbrytelser hadde dog dratt før Sibley hadde ankommet leiren. De tilfangetatte indianerne ble holdt fanget til rettssakene begynte i november 1862.

Lille Kråkes skjebne[rediger | rediger kilde]

Lille Kråke var blitt tvunget til å stikke av i september 1862 etter slaget ved Wood Lake. Sammen med et mindre gruppe dro han til indianere som holdt til lenger vest, blant annet lakotaindianerne, og prøvde å overtale dem til å gå sammen i kampen mot de hvite. Han ble avvist av alle stammene og dro videre inn i Canada for å be engelskmennene om hjelp, ettersom Lille Kråkes forfedre hadde hjulpet engelskmennene mot amerikanerne under krigen av 1812. Myndighetene i Canada ville imidlertid ikke risikere konflikt med USA og kunne bare tilby indianerne mat. Etter dette returnerte Lille Kråke med sin sønn Wowinapa til Minnesota. Her ble han skutt den 2. juli 1863 av den hvite nybyggeren Nathan Lamson som ville sikre seg de 25 dollarene amerikanske myndigheter hadde utlovet for indianerskalper tatt i Minnesota. Da man fant ut at det var Lille Kråke som var skutt, mottok Lamson i tillegg også en sum på 500 dollar som var prisen satt på Lille Kråkes hode. Liket hans ble utstilt i St. Paul i Minnesota. Sønnen hans unnslapp med nød og neppe, men ble etter flere dagers flukt gjennom ødemarken fanget av noen hvite og idømt dødsstraff. Denne ble etter hvert omgjort til fengsel, og Wowinapa levde som en hvit mann etter å ha ble satt fri. Lille Kråkes levninger ble utlevert til hans barnebarn i 1971.

Rettssaker[rediger | rediger kilde]

Innen starten av desember 1862 var 303 siouxindianere tatt til fange ved Camp Release dømt til døden av et militærtribunal. Ingen av de tiltalte indianerne fikk lov til å ha en forsvarer. Noen rettssaker varte mindre enn 5 minutter. Ingenting ble forklart de tiltalte som i mange tilfeller ikke en gang skjønte engelsk. Sibley hadde imidlertid ikke spesielt lyst til å være den som ble sittende igjen med ansvaret for at 303 mennesker skulle henrettes. Han sendte derfor sakene videre til guvernør Ramsey, men heller ikke han hadde lyst til å være den som stadfestet dødsdommene. Dermed endte saken opp i Washington, og president Abraham Lincoln satte to advokater til å gjennomgå alle sakspapirene. Lincoln var blitt sterkt påvirket av Henry Whipple, den episkopale biskopen av Minnesota, som tok til orde for en mer human behandling av indianerne. Det endte med at de satt igjen med 39 dødsstraffer. Resten ble omgjort til fengselsstraffer av forskjellig lengde.

En av de dømte ble benådet, men de 38 andre ble henrettet ved hengning 26. desember i Mankato i Minnesota, i den største massehenrettelsen i USAs historie.

Henrettelsen[rediger | rediger kilde]

Tegning av massehenrettelsen

Massehenrettelsen ble utført offentlig på en stor plattform, og de døde ble begravd i en massegrav i sanden ved elvebredden. Det fortelles at før de ble gravlagt skal en ukjent person ved navn "dr. Sheardown" ha fjernet hud fra likene for senere å selge den i Mankato.

Internering[rediger | rediger kilde]

Resten av de dømte indianerne ble sittende i fengsel gjennom vinteren. Den påfølgende våren i 1863 ble de flyttet til Rock Island i Illinois hvor de satt i fengsel i nesten fire år. Da de ble satt fri var nesten en fjerdedel døde av sykdom. De resterende ble sendt tilbake til familiene sine i Nebraska hvor de bodde etter å ha blitt utvist av Minnesota.

Pike Island-interneringen[rediger | rediger kilde]

Bilde av Pike Island-leiren

I løpet av disse årene hadde 1600 dakotaer, hvor de fleste var barn, kvinner og gamle, blitt holdt i en interneringsleir på Pike Island nær Fort Snelling i Minnesota. Levekårene var dårlige og over 300 døde av sykdom. I april 1863 fjernet de amerikanske myndighetene reservatene i Minnesota, erklærte alle avtaler med dakotaene for ugyldige og utviste alle indianere fra staten. For at dette skulle bli fullført ble det satt en pris på 25 dollar per indianerskalp tatt i staten. Det eneste unntaket gjaldt 208 Mdewakanton-indianere som hadde vært nøytrale gjennom hele konflikten eller som hadde hjulpet hvite nybyggere. De resterende siouxindianerne i Minnesota som ikke satt i interneringsleir eller fengsel, ble først fraktet til Crow Creek i det sørøstlige Dakota-territoriet, et sted hvor det da var tørke. De overlevende ble flyttet derfra tre år senere til Santee-reservatet i Nebraska.

Senere sammenstøt[rediger | rediger kilde]

Noen dakotaindianere flyktet vestover inn i lakota-land, og her fortsatte kamper mellom siouxindianere ettersom oberst Sibley forfulgte dem. Indianerne ble slått tre større trefninger: kampene ved Dead Buffalo Lake 26. juli 1863, slaget ved Stony Lake 28. juli 1863 og slaget ved Whitestone Hill 23. september 1863. Indianerne trakk seg videre tilbake, men stod overfor den amerikanske hæren på ny i 1864, og de ble slått i slaget ved Killdeer Mountain 28. juni 1864.

Dette skulle ikke bli den siste konflikten mellom siouxindianere og de hvite, for to år etter det siste slaget førte de hvites inntrenging i lakota-land til Røde Skys krig og enda senere i 1876, Black Hills-krigen. I 1881 hadde majoriteten av siouxindianerne overgitt seg og var blitt plassert i reservater. I 1890 gjorde massakren ved Wounded Knee slutt på all motstand fra indianerne i Dakota-territoriet og var det siste væpnede sammenstøt mellom USA og siouxene.

Se også[rediger | rediger kilde]