Sima Guang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sima Guang

Sima Guang (tradisjonell kinesisk: 司馬光, forenklet kinesisk: 司马光, pinyin: Sīmǎ Guāng, eller Ssuma Kuang, født i 1019 i det som i dag er Yuncheng i provinsen Shanxi, død 1086) var en berømt historiker og statsmann under Song-dynastiet. Han huskes for sitt fremste verk Zizhi Tongjian og for sin rivalisering med den samtidige statsmann Wang Anshi.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Sima Guang kom fra en velstående familiebakgrunn. Han gjorde seg i ung alder bemerket som lærd og som offiser. I en alder av 20 år tok han ved den kinesiske embedsmannseksamenn den høyeste grad, jinshi, og innledet så sin embedsmannskarriere.

I mer moden alder begynte han som historiker. Det var hans intensjon å skildre hele perioden fra ordtidstaten Jin i det 11. århundre før Kristus og frem til samtiden. I år 064 overrakte han keiser Yingzong et fem bind sterkt verk (tradisjonell kinesisk: 歷年圖; pinyin: Lìniántú, «Årsfølgekart»), som kronikerte den kinesiske historie fra 403 f.Kr. (De stridende rikers tid) til 959 e.Kr. (begynnelsen av Songdynastiets tid). Tu år etter fremla han ytterligere åtte bind (tradisjonell kinesisk: 通志; pinyin: Tōngzhì, «Omfattende nedtegnelser»), som skildret De stridende rikers rid fra 403 til 207 f.Kr. i stor detalj. Etter dette utstedte keiseren et edikt som støttet videreføringen av hans arbeide. Han innrømmet Sima Guang uinnskrenket tilgang til det keiserlige bibliotek og overtok kostnadene for papir og skriveutstyr, og lønningen av forskningsassistenter som Liu Ban (tradisjonell kinesisk: 劉攽, 1022–1088), Liu Shu (tradisjonell kinesisk: 劉恕, 1032–1078), Fan Zuyu (kinesisk: 范祖禹, 1041–1098) og Zhao Yunxi (tradisjonell kinesisk: 趙鄖西).

Etter keiser Yingzongs død i 1067 presenterte Sima Guang i november sitt arbeid for hans etterfølger, keiser Shenzong. Den nye keiser var så begeistret at han ikke bare videreførte hans gunstige forskningsbetingelser men dessuten selv forfattet et forord til historieverket og foreslo at verket skulle få et nytt navn: Sammenfattet tidsspeil til regjeringshjelp (kinesisk: 資治通鑒; pinyin: Zīzhì Tōngjiàn). Sima Guang ble ferdig med verket i 1084.

Ved sitt arbeid med verket og sin lojalitet overfor keiseren ble Sima Guang med tiden lerder for hoffets konservative franskon, trass i at han ble utsatt for åpen og vedvarende kritikk fra minister Wang Anshi. Men i protest trådte han i 1070 tilbake fra regjeringen og dro til Luoyang der han fortsatte sitt leksikalske arbeid.

Fra 1085 til 1086 var Sima Guang (etter å ha avløst Wang Anshi) den keiserlige regjerings kansler. I denne stilling reverserte han sin forgjengers progressive reformer.

Sima Guang var også en ledende leksikograf (forfatter av ordbøker) og brukte mange tiår på sitt verk Leipian (kinesisk: 類篇, «Ordnede tegn»). Det ble ferdig i 1066. Det baserte seg på det 9.000-skrifttegns ordboksverket Shuowen Jiezi av Xu Shen (120 e.Kr. under keiser Han Andi) men er utvidet kraftig til å dekke 31.319 skrifttegn, hvorav flere var blitt dannet under Tangdynastiet og Songdynastiet. Han skal også ha redigert verket Jiyun (tradisjonell kinesisk: 集韻), opprinnelig av Ding Du (kinesisk: 丁度), fra 1067, med 53.525 tegn.

Kulturminne[rediger | rediger kilde]

Hans gravmæle ligger i fylket Xia i provinsen Shanxi, og ble i 1988 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rafe de Crespigny: «Universal Histories», i Donald D. Leslie, Colin Mackerras, Wang Gungwu (red.): Essays on the Sources for Chinese History (s. 64-70). Columbia: University of South Carolina Press, 1973
  • Ji Xiao-bin: Politics and Conservatism in Northern Song China: The Career and Thought of Sima Guang (A.D. 1019–1086). Chinese University Press, Hongkong 2005, ISBN 962-996-183-0
  • Edwin G. Pulleyblank: «Chinese Historical Criticism: Liu Chih-chi and Ssu-ma Kuang», i Historians of China and Japan, William G. Beasley og Edwin G. Pulleyblank, red, Oxford: Oxford University Press, 1961, s. 135-66.