Selvoppfyllende profeti

Et selvoppfyllende profeti er en spådom eller en profeti som går i oppfyllelse bare fordi den blir ytret. Profetien trenger ikke ha noen rot i virkeligheten, men med en gang den blir tatt opp jevnt og trutt, ender det opp som profetien spår.

Et eksempel på en selvoppfyllende profeti er når noen setter ut et rykte om at banken kommer til å gå konkurs. Uavhengig av om banken virkelig står i fare for å gå konkurs, blir folk redde for pengene sine, tar dem ut av banken, for så faktisk å slå den konkurs.

Selvoppfyllelsen har ofte med ens egne forventninger å gjøre. Forventer man tap eller fiasko, og gjør lite eller ingenting for å forhindre det eller for å vinne, økes sannsynligheten for at det forventede inntreffer.

Uttrykket «selvoppfyllende profeti» ble først brukt av sosiologen Robert K. Merton.

Rosenthal-Jacobson studien

Robert Rosenthal og Lenore Jacobson publiserte i 1968, det som skulle bli en av de mest kjente eksemplene på selvoppfyllende profeti. Studien skulle gå ut på at lærere på en skole skulle få beskjed om at visse elever ville «blomstre» intellektuelt, og dermed ønsket forskerne å finne ut om lærernes forandrede forventninger til elevers intellektuelle vekst ville påvirke elevenes prestasjoner.

Studien ble gjort i det sørlige i San Francisco, på grunnskolen «Oak» school, hvor medforfatteren Lenore Jacobson var rektor. På «oak» school var hver klasse fra 1. til 6. klasse delt inn i tre forskjellige klasserom etter lesehastighet, «sakte, middels og rask». Lærerne ble bedt om å utdele en test til elevene, som de fikk beskjed om at var en test som skulle vise hvilke elever som kom til å «blomstre» akademisk i løpet av året. Testen var imidlertid ikke en slik test, det var IQ-testen TOGA (Tests of General Ability). Lærerne fikk senere beskjed om hvilke elever som ville «blomstre» i løpet av året, men i virkeligheten var disse elevene bare blitt trukket ut tilfeldig. Elevene ble så testet 5, 8 og 20 måneder etter at den eksperimentelle behandlingen hadde begynt.

Resultatene til Rosenthal og Jacobson (1968) viste at elevene i eksperimentgruppen (de som skulle «blomstre» intellektuelt) i gjennomsnitt gikk opp 12 poeng i IQ på ett år, mens elevene i kontrollgruppen gikk opp 8 poeng. I kontrollgruppen hadde hver femte elev gått opp 20 poeng i IQ, mens i eksperimentgruppen hadde nært annen hver elev gått opp det samme. Resultatene viste også at i første og andre klasse var forskjellen mellom eksperimentgruppene og kontrollgruppene størst, men i 6.klasse så man ingen forskjell mellom gruppene.

Rosenthal og Jacobson (1968) påpeker selv i artikkelen at resultatene av studiet er ett av mange evidenser på at når man har forventninger til andre, så kan det hende at andre oppfyller dine profetier, som da resulterer i et selv-oppfyllende profeti. Men, deres studie har riktignok blitt mye omdiskutert og kritisert. Spitz (1999) påpeker bl.a. noen urovekkende tall i statistikk-resultatene til Rosenthal og Jacobson når det gjelder intelligenstestene. Der vises det at noen barn da har gått fra å være nesten retardert i pre-testene, til å få normal IQ etter ett år, mens noen barn har gått fra å ha være overlegent smarte til nesten å være på nivå med genier året etter. Spitz legger til at det mest merkverdige med studien er at lærerne ikke engang så ut til å huske hvilke elever det var de hadde fått beskjed om at skulle «blomstre» de kommende årene. Lærerne husket bare 18 av 72 elever i eksperimentgruppen og de andre 18 de husket, tilhørte kontrollgruppen. Anmelder av Rosenthal og Lenore Jacobsons artikkel og en av hovedkritikerne, Snow (1969), kritiserer at de bare brukte én test, og at de brukte testen (TOGA), som ikke engang er tenkt til yngre barn og som heller ikke tar hensyn til lav sosio-økonomisk bakgrunn, en bakgrunn disse barna tilsynelatende hadde. Snow avslutter anmeldelsen med følgende setning: Pygmalion, mangelfullt og umodent rapportert i bøker og magasiner, har påført et ugagn mot lærere og skoler, til brukere og utviklere av mentale tester, og kanskje mest av alt, mot foreldre og barn hvis nylige forventninger kanskje ikke blir så selv-oppfyllende (s.199, min oversettelse). Kritikken har altså vært stor og debattene har gått, men den kan tenkes å ha blitt enda større når ingen har klart å få et positivt resultat ved replikasjoner av eksperimentet når man har brukt samme oppsett som Rosenthal og Jacobson brukte. (Brophy, 1983).

Kilder

• Brophy, J. E. (1983). Research on the self-fulfilling prophecy and teacher expectations. Journal of educational psychology, 75, 631-661.
• Rosenthal, R., & Jacobson, L. (1968). Pygmalion in the classroom: Teacher expectation and pupils’ intellectual development. New York: Holt, Rinehart & Winston.
• Snow, R. E. (1969). Unfinished pygmalion [Review of Pygmalion in the classroom]. Contemporary Psychology, 14, 197-199.
• Spitz, H. H. (1999). Beleaguered pygmalion: a history of the controversy over claims that teacher expectancy raises. Intelligence, 27, 199-234.