Sankebarn

Sankebarn var foreldreløse, fattige eller trengende barn som ble tatt inn og oppfostret av familier i det skandinaviske romanifolk, uten at båndene til barnets biologiske familie nødvendigvis ble brutt. Ifølge skikk og bruk hos norske og svenske tatere, skulle sankebarn oppdras med samme omsorg og kjærlighet som ens egne barn. De ble regnet som en del av sankeforeldrenes familie, og hadde krav på lik og rettferdig behandling i søskenflokken. De ble ikke alltid adoptert gjennom offentlig rettsvesen, og skulle helst gjenforenes med sin biologiske familie om og når de biologiske foreldrene var i stand til det. Barn fra vanskeligstilte romanifamilier kunne tas inn som sankebarn hos sine egne slektninger, det være seg besteforeldre, onkler og tanter, eller foreldrenes søskenbarn. Det forekom også at romanifamilier tok seg av fattige eller foreldreløse sankebarn fra fastboende familier i det norske og/eller svenske storsamfunnet.

Den legendariske taterhøvdingen Stor-Johan og hans kone, Lena Ulrikke Stålberg, tok til seg 7 eller 8 sankebarn (de fleste var barn av slektninger), i tillegg til at de oppfostret ti egne barn.