Samværsrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Samværsrett er den rett barnet har til å få være med den forelderen som ikke er bostedsforeldre. Samværsrett er også en rettighet gitt den ene forelderen som ikke bor daglig med barnet om å få være med sitt barn.

Samværsrett til barn og foreldere blir gitt og definert i den norske barneloven, gjennom Norges forpliktelser til den europeiske menneskerettskonvensjonog rettighet til samvær med begge sine foreldre for barn blir også gitt gjennom FNs barnekonvensjon som Norge har forpliktet seg til å følge.

Samværsretten blir ikke sikret eller beskyttet av Norge i de tilfeller der samværsretten krenkes og samvær nektes gitt av bostedsforeldren. Noe som gir en situasjon der mange norske barn nektes samvær med en av sine foreldre uten at dette blir beskyttet mot eller ikke engang er gjort straffbart. Det finnes ingen instans som følger opp om samværet blir iverksatt etter en dom, selv ikke en høyesterettsdom. Dette betyr at den med hovedomsorgen kan fremdeles kan sabotere samværsretten[1].

Straffeloven § 216 sier det er ulovlig og vil bli straffet om samværsforelderen holder barnet borte fra bostedsforelderen men Straffeloven § 216 er det ikke gjort straffbart for bostedsforelderen å holde barnet borte fra samværforelderen. Dette gir at om mødre nekter barn og far samvær så er dette ikke straffbart og vil selv ikke om far har fått dom på sin rett til samvær bli straffet om det hindres. Samværsretten kan nektes barn og far uten at det finnes noe vilje til å gjøre noe for å beskytte denne rettighet gitt barn og foreldre .

Dette har ført til flere dommer mot Norge i Den europeiske menneskerettdomstol (EMK). Dette uten at norske myndigheter ser ut til å ville ta det alvorlig at Norge bryter med menneskerettigheter. Alvorlig at barn blir nektet denne beskyttelse da de er generelt forsvarsløse om denne urett blir gitt helt üten mulighet til å selv hevde sin rett. Det blir ikke tilkjennegitt noen vilje til å gjøre forandringer i loven eller praksis som vil gi beskyttelse for Norske barn mot denne mishandling og krenkelse av meneskerettigheter. Det å nekte et barn samvær og likeverdig kjennskap til begge sine foreldre blir sett på som svært alvorlig krenkelse av EMK. Norge blir også kritisert i flere rapporter fra FN for den manglende beskyttelse av de rettigheter gitt barn i FN Barnekonvensjon som den manglende beskyttelse av retten til samvær med begge sine foreldre. Da beskyttelsen av samværsrett til barn er generelt dårlig i Norge og helt fraværende når den ene forelderen fratar barnet denne rettighet. Noe som gir at de barna som har størst behov for beskyttelsen av samværsretten blir nektet dette. Det blir påpekt at Norge ikke kan velge hvilke menneskerettigheter de vil gi sine borgere og hvilke de ikke vil garantere eller beskytte om dette skulle være forklaring på den manglende beskyttelse til barn gitt av Norge?

En annen side er at det hevdes fra flere foreldre organisasjoner og fra mannlige interesse grupper at den manglende beskyttelsen av samvær er kjønnsdiskriminerende da dette rammer hovedsakelig menn og barn. Dette da den gruppen som er samværsforeldre består av ca 92% menn.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Far trodde høyesterett skulle gi ham rett (7. januar 2011). Besøkt 20. november 2011.