Robert Stewart, 1. hertug av Albany

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Robert Stewart, 1. hertug av Albany

Robert Stewart, hertug av Albany (ca. 1341 – 3. september 1420) var et medlem av det skotske kongelige huset, fungerte som regent for tre ulike skotske monarker, andre periode for hans bror Robert III, og siste periode for hans nevø, Jakob I som satt i engelsk fangenskap fra 1406 og til han selv døde i 1420 i en alder av 81 år. I virkeligheten fungerte Robert Stewart som Skottlands «konge».

Kongens sønn[rediger | rediger kilde]

Robert Stewart holdt også titlene jarl av Menteith (28. februar 1361), jarl av Fife (1361, gikk av 1372), jarl av Buchan (1394, gikk av 1406) og jarl av Atholl (1403, gikk av i 1406 da Robert III døde), i tillegg til hans dannelse av tittelen hertug av Albany i 1398.

Robert Stewart var en sønn utenfor ekteskap av den framtidige kong Robert II av Skottland og av Elizabeth Mure av Rowallan, men ble legitim i 1349 da hans foreldre giftet seg. Den eldre Robert II fikk mange barn, og den eldste av disse var John Stewart og som ble jarl av Carrick i 1368, den framtidige konge under navnet Robert III.

I 1368 giftet Robert Stewart seg med Mary Graham, grevinne av Menteith, som han fikk flere døtre med og en sønn, Murdoch Stewart, 2. hertug av Albany, hans svigerinnes krav til jarldømmet Menteith og Fife tillot ham ta disse titlene etter at han giftet seg. Robert giftet seg senere med Muriella de Keith som han fikk to sønner med, den eldste var John Stewart, 2. jarl av Buchan.

I 1398 fikk Robert tittelen hertug av Albany på omtrent samme tidspunkt som nevøen David Stewart ble hertug av Rothesay. De var de første i den skotske adelen med denne utnevnelsen, og grunnen var vissnok at de ikke skulle ha mindre rang enn John av Gaunt, hertug av Lancaester, når de forhandlet i grensemøter.

En besværlig nevø[rediger | rediger kilde]

I løpet av regjeringen til deres svakelige far som kong Robert II (13711390) fungerte Robert, den framtidige hertug av Albany, og eldre broren John, jarl av Carrick, som regenter og hvor Robert Stewart fungerte som øverste kammerherre (High Chamberlain) av Skottland. I løpet av denne perioden ledet han flere militære hærtokt og herjingstokter inn i England. I 1389 ble broren John skadet av et spark fra en hest som reduserte ham for resten av livet. Han ble uansett kronet som Robert III i 1390. Kongens «sykdom i kroppen» førte til at kontrollen over kongedømmet ble lagt på kongens sønn og arving, David Stewart, hertug av Rothesay.

England invaderte Skottland og flere betydningsfulle hendelser skjedde som hadde sitt grunnlag i motsetninger mellom den unge arvingen David og hans onkel Robert. Sistnevnte hadde vært vokter av Skottland, det vil si øverste militære leder, og da David rykket inn i styringen ble han gjort til løytnant av Skottland og tok dermed kontroll over funksjoner som tidligere hadde vært forbeholdt hans onkel. Da Davids mor døde virket det som om arveprinsen mistet faglige råd han tidligere hadde vært avhengig av og han begynte å oppføre seg hensynsløst overfor omgivelsene, krevde skatter og inndro titler uten å rådspørre noen. I 1401 gikk han i en felle og ble arrestert av sin onkel. I begynnelsen av 1402 dør David 24 år gammel i Robert Stewarts fangenskap på Falkland Palace av mystiske årsaker. Ryktene sa at han sultet i hjel.

Kong Robert III fryktet for livet til sin andre sønn, den framtidige kong Jakob I og fikk den syv år gamle gutten sendt av gårde til Frankrike til tross for at Robert Stewarts hærstyrker forsøkte å fange ham. Gutten slapp unna i følge av noen få følgesvenner og ble plukket opp av en handelsskip, men bordet av pirater og sendt til London hvor kong Henrik IV av England i triumf førte den skotske arveprinsen til forvaring i Tower of London.

Kong Robert III tok tapet av begge sønnene svært tungt. Han tilbrakte tiden i isolasjon som en gammel mann med hvitt skjegg, knekt av sykdom og svært deprimert på sin festning Rothesay på øya Bute. Han døde som en knekt mann i 1406.

Robert Stewarts makt var betydelig og han ble aldri anklaget formelt for drapet på nevøen David. Et regjeringsmøte slo derimot fast at David døde av «det guddommelig forsyn, og ikke på andre måter». Robert Stewart ble igjen gjort til vokter av Skottland.

Da broren var død grep Robert Stewart ytterligere tettere om makten i kongeriket Skottland og fungerte som en håndfast monark eller regent for resten av sitt liv. Hans makt ble aldri utfordret. Han unnlot å betale løslatelsesummen for nevøen Jakob I som engelskmennene krevde, skjønt han hadde ingen problemer med å betale for løslatelsen av sin egen sønn Murdoch Stewart i 1416.

Skottlands enerådende regent[rediger | rediger kilde]

I de 18 årene som Jakob satt i fangenskap i England ble Skottland styrt av Robert Stewart fra 1406 og til sin død i 1420, og deretter av hans sønn Murdoch, 2. hertug av Albany, fra 1420 og til 1426. Det er et regime som ukorrekt blir ignorert av mange skotske historikere som «venteårene» grunnet at Jacob I formelt sett var konge av Skottland, selv om han ikke fungerte som det.

I løpet av tiden under sin far Robert II og sin bror Robert III hadde Robert Stewart samlet en umåtelig formue. I henhold til hans samtidige Walter Bower var han en mann som likte livets goder: «en mann med stor utgifter og svært sjenerøs overfor gjester». Hans største monument var byggingen av Doune Castle ved Dunblane, et storslått slott som hadde en mektig port og høye murer. Han var en mann med stor erfaring og som regent var han svært effektiv, og Skottland hadde en økonomisk vekst og stort sett fred i hans regjeringstid.

Engelskmennene under Henrik IV gjorde det de kunne for å underminere hans styre, og kalte ham for en tronraner, selv om selv hadde skottenes formelle konge under forvaring. Hertugen av Albany gjorde sitt for å irritere England. Han forsøkte å fjerne de engelske utpostene mot den skotske grensen, erobret Jedburgh Castle og reforhandlet Auld-alliansen med Frankrike i 1407.

Slaget ved røde Harlow[rediger | rediger kilde]

Den 24. juli 1411 kom slaget ved Harlow, rundt 30 km nord for Aberdeen, en blodig konfrontasjon mellom de gælisk-talende nordskottene og skotsk-engelske skotter fra det skotske lavlandet. Motstanderne var Donald Macdonald, 2. herre over øyene på den ene siden, og representanten for den kongelig makt i nord på den andre siden: Alexander Stewart, jarl av Mar, som var den eldste sønnen til selveste «Ulven fra Badenoch», og nevø av Robert Stewart.

Kampen sto om kontrollen over nordlige Skottland. I henhold til historikeren Magnus Magnusson i hans The Story of a Nation var det «den voldsomste og blodigste slaget som noen gang ble utkjempet av skotske gælere, det var også en kamp som ingen vant.» I uvøren og dumdristig vågemot kastet gælerne seg mot Alexander Stewarts styrker bestående av soldater i rustning og med spyd og riddere fra lavlandet, og klanmedlemmene ble kastet tilbake gang på gang, og om ettermiddagen gikk slaget over til en desperat kamp mann mot mann. Da natten kom hadde ingen av sidene vunnet mark og begge parter trakk seg tilbake uten visshet om hvem som vant. Donald dro mot Inverness og etterlot i henhold til noen kilder ikke mindre enn tusen døde klanmedlemmer døde. Alexander hadde også hatt store tap, kanskje opptil 600 mann. Men Aberdeen ble ikke berørt.

Hertugen av Albany dør[rediger | rediger kilde]

Robert Stweart dør i 1420, 81 år gammel, og hadde vært i full aktivitet til det siste, og kanskje den beste og mest effektive av alle monarker fra Huset Stewart. Han ble etterfulgt som guvernør over Skottland av sin sønn Murdoch som manglet sin fars pågangsmot og ærgjerrighet. Han blokkerte iallfall ikke løslatelsen til sin fetter Jakob I. I 1424 ble Jakob I konge også i gavnet.