Reformjødedom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Israelitischer Tempel Poolstraße», Hamburg

Reformjødedom eller liberal jødedom ser den jødiske tradisjonen i lys av historien og vil tilpasse den til samtiden. Retningen vokste fram på 1800-tallet under inspirasjon av de tyske rabbinerne Abraham Geiger og Samuel Holdheim. Den er den største av de jødiske retningene i USA med 1,4 millioner medlemmer, men i Israel står den svært svakt. Bl.a. får rabbinerne deres ikke lov til å vie ektepar der.

En grunn til denne svake stillingen kan være at reformjøder utenfor Israel har vist mindre interesse enn andre og mer konservative retninger for å innvandre til Israel.

Reformjødedom har et mer liberalt syn på kvinner. Bl.a. kan kvinner være rabbinere og sitte sammen med menn i synagogen.

De ser det heller ikke som nødvendig å holde gudstjenesten på hebraisk, men holder den gjerne på sitt morsmål. De tillater også blandede kor.

Få reformjøder overholder jødiske spiselover (kasjrút) strengt, men det er mange som overholder dem til en viss grad. Reformjødedom legger vekt på jødedommens etiske aspekter, men altså mindre vekt på å følge strenge rituelle regler. Eksempelvis overholdes sabbaten av religiøse reformjøder gjennom en gjennomtenkt avholdelse fra lønnsarbeid, i motsetning til de ortodokse jødene, som avstår fra alt arbeid, inkludert husarbeid.

Reformjødedom lar alle jøder selv avgjøre hvilke rituelle regler de vil overholde, og har gjerne en tolerant holdning til andre religioner.

Reformjødene godtar som jøder personer som har enten jødisk far eller jødisk mor, i motsetning til de ortodokse jødene som ikke godtar personer med ikke-jødisk mor som jødiske annet enn ved konvertering. De tilbyr også relativt lettvint konvertering til jødedommen, og anser ikke omskjæring som noe krav for å være jøde. Dette fører til sterk uenighet mellom reformjødene og de ortodokse om hvem som er jøder.

1800-tallet var reformjødedommen svært kritisk til tradisjonell jødedom. Men de senere tiårene har jødiske ritualer og symboler kommet tilbake, slik som bruk av kippá (jødisk hodeplagg). Også utenfor synagogene er det øket interesse for jødisk religion, historie og kultur.