Ramanspredning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ramanspredning er uelastisk spredning av lys fra interaksjon med de elektroniske, magnetiske og vibrasjonelle eksitasjoner i materie.

Det mest typiske tilfellet av ramanspredning er når et foton spres mot et molekyl, og i prosessen taper en gitt mengde energi gjennom å eksitere molekylets spesifikke vibrasjonstilstand. Uelastisk spredning av lys (fotoner) kan skje fra molekyler i gass- eller væskefase, men også fra materialer i faststoff. I prosessen må fotonets energi enten forbli uendret (rayleighspredning), avta som følge av at materiet eksiteres (stokesspredning) eller øke som følge av at materiet deeksiteres (anti-stokesspredning). Stokes- og anti-stokesspredning betraktes begge som ramanspredninger. De eksitasjonene som fotonet vekselvirker med er ofte vibrasjoner, men de kan også være magnetiske eller elektroniske av natur. Ramanspredning er derfor et svært allsidig spektroskopisk verktøy, og benyttes innen flere disipliner som fysikk og kjemi.

Ramaneffekten er oppkalt etter oppdageren Chandrasekhara Venkata Raman, som ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1930 for sitt arbeid med å beskrive uelastisk spredning av lys.[1] Uavhengig av Raman demonstrerte Landsberg og Mandelstam eksistensen av uelastisk lysspredning omtrent samtidig.[2] Raman rakk å publisere sine resultater kun uker før sine konkurrenter, noe som er grunnen til at effekten bærer hans navn, og at han ble belønnet med Nobelprisen. Det interessant i sammenhengen at eksistensen av effekten hadde blitt vist teoretisk av A. Smekal et antall år før det eksperimentelle beviset.[3]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ C. V. Raman, Indian Journal of Physics 2, 387 (1928)
  2. ^ G. Landsberg og L. Mandelstam, Naturwissenschaften 16, 57 (1928)
  3. ^ A. Smekal, Naturwissenschaften 11, 873 (1923)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ramanspredning – bilder, video eller lyd