Phillipskurven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Phillipskurven ble funnet empirisk av A.W. Phillips i 1958 og viser i sin opprinnelige form en sammenheng mellem lønnsstigning og arbeidsledighetsprosenten, således at når arbeidsledigheten synker så stiger inflasjonen. Phillipskurven er interessant, fordi den viser en sammenheng mellom to av de viktigste makroøkonomiske variabler: inflasjon og arbeidsledighet.

Empirisk sett har denne sammenhengen vært meget ustabil. Keynesiansk teori bruker opprinnelig Phillips-kurven som teoretisk grunnlag, men etter stagflasjonsperioden på 1970'tallet er det vanskelig å fastholde at Phillips-kurven i sin opprinnelige utgave gir mening. Noen Keynesianske økonomer holder fast ved Phillips-kurven, men hevder som monetaristene, at den er loddrett, og markerer NAIRU (Non Accelerating Inflation Rate of Unemployment). Likevel argumenterer de for at kurven kan flyttes innad samtidig som inflasjonen holdes stabil. Dette skjer ved å føre ekspansiv finanspolitikk kombinert med kontraktiv pris- og inntektspolitikk.

Monetaristisk teori kritiserer Phillipskurven for at den ikke inneholder inflasjonsforventninger. Hvis disse ble tatt med villle Phillips-kurven forandres slik at samme arbeidsledighetsprosent kan henge sammen med forskjellige inflasjonsprosenter, dermed ville det bli gitt at Phillipskurven, på lang sikt, er loddrett. Ifølge monetaristisk teori forårsaker også crowding-out-mekanismer at Phillipskurven på lang sikt er loddrett. Monetaristisk teori sier at Phillipskurven er loddrett, men hvis markedskreftene er frie vil kurven bevege seg innover (arbeidsledigheten reduseres) og inflasjonen vil gå i null, hvilket i tradisjonell forstand er NAIRU. Det kan derfor generelt sies at monetaristene mener at arbeidsledigheten reduseres hvis markedskreftene settes fri, mens keynesianerne mener at arbeidsledigheten reduseres hvis den offentlige sektor regulerer etterspørselen og samfunnets strukturer.