Paul Biya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Paul Biya
Paul Biya
Født 13. februar 1933 (81 år)
Kamerun Mvomeka'a i Meyomessala
Parti RDPC
Kameruns president
1982–
Forgjenger Ahmadou Ahidjo


Paul Biya (født 13. februar 1933 i Mvomeka'a i Meyomessala) er partileder for Kamerunske folkets demokratiske samling, og har vært Kameruns president siden 1982. Han ble i oktober 2011 gjenvalgt for sjette gang.[1][2] Han var statsminister fra 1975 til 1982.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Biya ble født i landsbyen Mvomeka'a, en landsby som ligger ca 20 km nordøst for Sangmélima, i South Region i det som den gang var Fransk Kamerun. Han studerte ved École nationale d'administration i Paris, der han ble uteksaminert i 1961 innen fagområdet International Relations. Han giftet seg med Jeanne-Irène Biya, men hun døde i 1992. Biya giftet seg på nytt, med Chantal Biya, i 1994, og har fått to barn med henne.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han var tjenestemann i Kamerun på 1960-tallet etter uavhengigheten fra Frankrike, og steg i gradene under president Ahmadou Ahidjo. I 1964 ble han direktør for Utdanningsministerens kontor, og i 1965 generalsekretær i Utdanningsdepartementet (Ministère de l'Éducation Nationale). I 1967 ble han direktør for presidentens Civil Cabinet, og i 1968 generalsekretær for presidentskapet. Senere i 1968 ble han utnevnt til minister, og i juni 1970 ble han statsråd. Etter opprettelsen av en enhetsstat i 1972 ble han statsminister i Kamerun 30. juni 1975. I juni 1979 ble en lov vedtatt, som utpekte statsministeren som presidentens konstitusjonelle etterfølger. President Ahmadou Ahidjo kunngjorde uventet sin avgang den 4. november 1982, og Biya etterfulgte ham som president i Kamerun fra 6. november.[1]

Fordi Biya er kristen, og fra Sør-Kamerun, ble det sett på som overraskende at nettopp han ble valgt av Ahidjo som hans etterfølger, siden Ahidjo var muslim og fra Nord-Kamerun. Etter at Biya ble president forble Ahidjo leder av regjeringspartiet Cameroon National Union (CNU). Biya ble tatt opp i CNUs sentralkomité og politiske byrå, og ble valgt som nestleder i CNU. Den 11. desember 1982 fikk han ansvaret for å styre partiet i Ahidjos fravær. I de første månedene som president fortsatte Biya å vise sin lojalitet til Ahidjo, og Ahidjo fortsatte å vise sin støtte for Biya, men i 1983 ble de to splittet. Ahidjo gikk i eksil i Frankrike, og anklaget offentlig Biya for maktmisbruk og komplott mot seg. De to greide ikke å bli forlikt, til tross for innsatsen til flere utenlandske ledere. Da Ahidjo gikk av som leder i CNU tok Biya roret i partiet i et ekstraordinært møte 14. september 1983.[3]

I november 1983 kunngjorde Biya at det neste presidentvalget ville bli avholdt 14. januar 1984, mens det tidligere hadde vært planlagt avholdt i 1985. Han var eneste kandidat i dette valget, og fikk 99,98% av stemmene.[3] I februar 1984 ble Ahidjo stilt for retten in absentia, for påståtte deltakelse i planleggingen av et kupp i 1983, sammen med to andre, som ble dømt til døden. Biya omgjorde straffene deres til livstid i fengsel, noe som av av mange ble sett på som et tegn på svakhet.[4] Biya overlevde et militært kuppforsøk 6. april 1984, etter at han dagen før besluttet å oppløse Republikanergarden, og spre dens medlemmer over i ulike deler av militæret.[3] Anslaget over dødstallene i kuppforsøket varierte fra 71 (ifølge myndighetene)[4] til rundt 1000.[3] De fleste av deltakerne i kuppforsøket var muslimer fra nord, og kuppet ble av mange sett på som et forsøk på å gjenopprette gruppens overlegenhet. Biya valgte imidlertid å understreke nasjonalt fellesskap, og ikke fokusere på å legge skylden på muslimene fra nord.[3][4] De fleste antok at Ahidjo stod bak kuppforsøket, og trolig visste Biya om det på forhånd, og oppløste Republikanergarden for å tvinge kuppmakerne til å handle tidligere enn de hadde planlagt, noe som kan ha vært en avgjørende grunn til at kuppet mislyktes.[3][4]

I 1985 ble CNU omgjort til Kamerunske Folkets Demokratiske Samling (Rassemblement démocratique du Peuple Camerounais, RDPC), og Biya ble valgt som partileder (President). Han ble også gjenvalgt som president i Kamerun den 24. april 1988.

Biya prøvde å gjøre noen tiltak for å åpne opp regimet, noe som kulminerte i beslutningen om å tillate opposisjonspartier i 1990. Ifølge offisielle resultatene vant Biya det første presidentvalget med flerpartisystem, som ble avholdt 11. oktober 1992. Han fikk ca 40% av stemmene, mens John Fru Ndi fra opposisjonspartiet Social Democratic Front (SDF) offisielt fikk ca 36%, og Bello Bouba Maigari 19%.[5] resultatene ble sterkt bestridt av opposisjonen, som påstod at det var begått valgfusk.[6] Ved presidentvalget i oktober 1997, som ble boikottet av de tre viktigste opposisjonspartiene (Social Democratic Front, National Union for Democracy and Progress og Cameroon Democratic Union), samt det mindre partiet Union of African Populations (UPA), ble Biya gjenvalgt med 92,6 prosent av stemmene[5], og han ble tatt i ed 3. november.

Biya ble valgt for en ny syvårsperiode ved presidentvalget 11. oktober 2004, der han offisielt fikk 70,92 prosent av stemmene.[5] Igjen påstod opposisjonen at det var begått omfattende valgfusk. Biya ble tatt i ed 3. november.

Etter at han ble gjenvalgt i 2004 var Biya hindret av to-periodegrensen i grunnloven fra 1996 grunnloven fra å stille som presidentkandidat igjen i 2011, men han forsøkte å endre grunnloven for å kunne stille igjen. I sin nyttårstale i 2008 uttrykte Biya sin støtte for å revidere grunnloven, og sa at det var udemokratisk å begrense folkets valg.[7] Den foreslåtte fjerningen av denne grensen var en av tingene det ble protestert imot under de voldsomme protestene i slutten av februar 2008. Til tross for dette vedtok nasjonalforsamlingen den 10. april 2008 å endre grunnloven for å fjerne to-periodegrensen. Men RDPCs kontroll i nasjonalforsamlingen ble endringen godkjent med et overveldende flertall; 157 stemmer for og fem imot, mens de 15 varamedlemmene fra SDF valgte å boikotte valget i protest. Endringen ga også presidenten immunitet mot straffeforfølgelse for sine handlinger som president etter endt periode.[8]

Ved presidentvalget i 2011 ble han gjenvalgt, med 78% av stemmene.[5] Igjen klagde opposisjonen valgresultatet inn for Høyesterett, men kravet om annulering av valget ble avslått.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Précidence de la République du Cameoun - Le Président - Biographie, besøkt 22. oktober 2011.
  2. ^ a b VG.no - Kameruns president gjenvalgt for sjette gang, besøkt 22. oktober 2011.
  3. ^ a b c d e f Milton H. Krieger og Joseph Takougang: African State and Society in the 1990s: Cameroon's Political Crossroads (2000), Westview Press, side 65–74.
  4. ^ a b c d Jonathan C. Randal, Washington Post - Tales of Ex-Leader's Role In Revolt Stun Cameroon, besøkt 23. oktober 2011.
  5. ^ a b c d African Elections Database - Elections in Cameroon, besøkt 23. oktober 2011.
  6. ^ [John Mukum Mbaku, Decolonization, Reunification and Federation in Cameroon, in The Leadership Challenge in Africa: Cameroon Under Paul Biya (2004), red. John Mukum Mbaku og Joseph Takougang, side 34.]
  7. ^ Afrik.com - Paul Biya va modifier la Constitution du Cameroun, besøkt 23. oktober 2011.
  8. ^ Gaboneco.com - Cameroun: adoption d'une révision constitutionnelle controversée, besøkt 23. oktober 2011.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]