Pål Eiriksson
Pål Eiriksson (1285–ca. 1344) var en norsk ridder og den siste merkesmann.[1]
Omkring 1315 ble han merkesmann og fikk bære kongens merke (flagg og sånt) når de var ute og kriget. Han ga råd til kongen og var den fremste i kongens hird (livvakter). Over ham var det kun Norges rikes kansler som stod nærmere kongen i rang. På den tiden var det forøvrig Ivar Olavsson som var kansler, og han måtte bo i Mariakirken i Oslo.
Da kong Håkon V Magnusson døde i 1319 var Pål en av åtte stormenn som stod rundt ham og lovet å føre arven videre. Pål var også på god fot med etterkommeren, den tre år gamle dattersønnen, kong Magnus den 7. (1316–74).
Pål eide jord i Valdres der familien kom fra, hadde leilighet i Oslo og fikk i 1315 ei elv av kongen. Den lå i Alvheim som på den tiden het Elvesyssel. Men, den ga han til Mariakirken i Oslo i 1320, som på den tiden var kongens kapell.
Pål hadde en faster (tante) som het Jartrud Gydasson og var gift med baron og riksråd Guttorm Gydasson (død 1307) fra Valdrestraktene. Tanta het muligens Jartrud Ormsson, og kan ha vært datter av Orm som var kansler 1276–80.
Historiker Gregers Fougner Lundh (1786–1836) nevner at den danske slektsgransker Iver Hirtzholm (1635–96) antyder at "Povel Erichsen" var av slekten "Krogerne" og at denne kunne føres tilbake til engelske adelsmenn.[2]
Det er nevnt at han var gift med ei Sigrid Håreksdatter.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Pål Eiriksson i Store Norske Leksikon
- ^ Gregers Fougner Lundh (1833). Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie. Udgivne af et Samfund. Trykt i det Lundhske Bogtrykkeri af C. L. Roshauw. s. 130.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Knut Helle (1972). Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319. Bergen: Universitetsforlaget. [Nevner Pål Eiriksson mange ganger]