Om gode gjerninger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Forsiden av Augsburgversjonen fra 1521, Tresnitt av Hans Weiditz

Om de gode gjerninger (oppr. Von den guten werckenn) er et skrift av Martin Luther, som utkom i 1520. Skriftet inneholder grunnleggelsen av den reformatorisk etikk, dvs. den er det første forsøk på å beskrive den reformatiske etikk i lys av Luthers reformatoriske oppdagelse.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Luthers rettferdiggjørelseslære ble møtt med mye kritikk. Blant annet for å gjøre gode gjerninger overflødig ettersom troen alene frelser. Gjerningene måtte derfor begrunnes ut fra troen og ikke loven. Georg Spalatin minner Luther på i februar 1520 at han har lovet å skrive et slik verk, etter å ha overhørt en preken av Luther om tro og gjerninger. Den 24. februar svarer Luther og sier han ikke kan huske løftet og begrunner det også med at kjøperne ville bli trett av ham, hvis han publiserte for mye.[1][2] To dager senere lovet han allikevel å skrive en «preken»[3], som så senere ble en liten bok. Det gikk så godt at han d. 25. mars 1520 skrev til Spalatin: «Hvis det fortsetter som nå, så blir dette det beste bok.»[4] Først i midten av mai ble han ferdig med boken.

Boken er dedikert til hertug Johan 1. av Sachsen, bror og arving til Luthers fyrste Fredrik den vise (datert 29. mars 1520). I dedikasjonen forsøker Luther å begrunne hvorfor han utgir slike skrifter og hertugen omtales som en selve innbegrepet av lekfolk:

For meg er det nettopp nok og mer enn det at det er noen legfolk som, fra grunnen av, er ydmyke nok til å lese min preken. Og selv om jeg ikke ble drevet av noen annen sak, så skal dog den ting være meg mer enn nok, at jeg har erfart at Deres fyrstelige Nåde har behag i slike tyske, små bøker og nærer et sterkt ønske om å vinne forståelse av de god gjerninger og undervisningen om troen, med hvilke det med rette har sømmet seg for meg å tjene med all mulig flid i underdanighet.[5]

Det er lekfolk som er bokens målgruppe. Og gjennom dedikasjonen knytter Luther nå den nye evangeliske etikk sammen med den politiske kraft, som har ressursene til å gjennomføre reformasjonen.[6]

I begynnelsen av juni 1520 utkom Om de gode gjerninger hos Melchior Lotter i Wittenberg, og ble med en gang også trykket i Augsburg, Hagenau, Basel og Halberstadt. I 1521 utkom boken under tittelen De bonis operibus liber, som var en latinsk oversettelse, med forord av Melanchthon. Også denne ble trykket i flere opplag.[7] Sammen med oversettelser til andre språk, ble skriftet gjenopptrykket 23 ganger frem til 1530-tallet.[8] Luthers prosjekt med å skrive på folkespråket viser seg å være en suksess.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Selve tekstens struktur er en preken over De 10 bud. De tre første bud utgjør en ring eller tavle, en større enhet - rettet mot Gud (coram Deo). Deretter kommer den andre tavle, hvor han vier litt lengre plass til det fjerde bud og kortere på resten - disse er rettet mot menneskene (coram hominibus).

Det første og største bud som alt flyter ut av: Du skal ikke ha andre guder enn meg[rediger | rediger kilde]

Det første bud, «Du skal ikke ha andre guder enn meg» (2 Mos 20,3) som ifølge Luther inneholder allerede alle de andre bud i seg. I begynnelsen definerer Luther gode gjerninger som de alene som Gud har påbudt:

For det første må man vite, at der ikke finnes andre gode gjerninger, enn de alene som Gud har påbudt, likesom der ikke finnes noen annen synd enn den som Gud har forbudt.[5]

Luther mener (paradoksalt) at den første - og den grunnleggende - gjerning er tro på Jesus Kristus, jf. Joh 6,28-29. Det paradoksale er han at identifiserer tro med en gjerning - og sier samtidig at utenfor troen finnes ikke gode gjerninger.

For i denne ene gjerning må alle gjerninger gå op, og den godhet som flyter inn i disse må de motta likesom et lån av denne ene gjerning.[5]

Troen er oppfyllelsen av det første av De ti bud, og ut fra disse springer alle gode gjerninger ut fra. Luther sier at tro, troskap og tillit i hjertegrunnen er den sanne oppfyllelse av det første bud. Og det første bud er som sagt det høyeste og beste, som alle andre bud flyter ut av.

Fordi Gud ser til troen, hovedgjerningen, som disse gjerninger springer ut av, er det uviktig om gjerningene er store, små, korte eller lange. Skillet mellom profane og kultiske/religiøse handlinger er ugyldig («I denne tro blir alle gjerninger like»). Hverdagshandlinger som å spise og drikke, eller det å utøve et håndverk, kan i denne forstand være en gudstjeneste. På den annen side mener Luther at religiøse handlinger som å be i kirken, faste og gi almisser er ugyldige, når de ikke er grunnfestet i troen.[9] En annen historiker sier at Luther «horisontaliserer» gjerningene, når de løftes ut av den religiøse sfære og ned til det alminnelige liv.[10] Luther sier om gode gjerninger, at de er noe en kristen selv kan merke er godt:

Her kan nu enhver selv merke og føle, når han gjør godt og ikke godt: Finner han i sitt hjerte overbevisningen om at det han gjør behager Gud, da er gjerningen god, selv om den var så ringe som å ta opp et halmstrå.[5]

For Luther er troen, dvs. troen som tillit til Gud - opplyst og befestet ved nåden, ene og alene kilden til den gode gjerning. Og han siterer Paulus, som sier at «Alt som ikke er av tro, er synd» Rom 14,23. Et andet sted siger han

Altså, et kristent menneske, som lever i denne tillit til Gud, han kjenner alle ting, formår alle ting, våger å gjøre alle ting som bør gjøres. (...) For denne innvortes tillit frembringer riktig levendes Guds barn: de utvortes gjerninger derimot frembringer bare så meget verre avgudsdyrkelse og de skadeligste hyklere som finnes jorden.[5]

Til svaret om hvorfor vi har så mange geistlige og verdslige lover, svarer Luther at det er fordi, hvis alle hadde troen behøvde vi ikke noen lov mere. Det ville tilliten fordre. I den forbindelse kommer han med en kjent skjelning mellom fire kategorier mennesker:

  1. De troende, som gjør alle gjerninger i frihet fra loven. «Men disse gjør frivillig hvad de vet og kan, kun i den faste tillit at Guds velbehag og miskunnhet hviler over dem i alle ting».
  2. De late kristne, som misbruker friheten til dovenskap og synd («urlaub zum sündigen»), og som skal formanes med loven.
  3. De onde, som alltid er rede å synde, og som skal tvinges med (geistlige og åndelige) lover, ev. med det verdslige sverd.
  4. De naive, barnlige, som er ufullkomne i troen og som skal lokkes med alle ytre midler og seremonier.[11]

Med andre ord bør forskjellige menneskene i samme samfunn, slik at det må vi ta hensyn til. Ifølge den danske teolog Svend Andersen er dette utgangspunktet for Luther når han senere formulerer en lære om lovens sivile bruk (usus civilis legis): «Verden kan ifølge Luther ikke regeres med evangeliet. Virkeligheden er præget af den tredie kategori af mennesker. Og hvor troen ikke er tilstede, hvor synden altså råder uindskrænket, er det nødvendigt, at loven gøres gældende med den krav om ydre overholdelse.[12]

Dette henger sammen med det fjerde bud (se nedenfor).

Øvrigheten inkludert: Du skal hedre din far og mor[rediger | rediger kilde]

Det fjerde bud, «Du skal hedre din far og din mor» (2 Mos 20,12), fortolkes bredere enn kun å ære sine foreldre, og inntar en særstilling.

... næst efter de tre første buds høie gjerninger finnes der ikke nogen høiere gjerning enn lydighet og tjeneste overfor alle dem som er satt til å være over oss.[5]

Luther inkluderer også kirkelig, statlig og offentlige autoriteter i tillegg til foreldrene. I denne sammenheng henviser han til Rom 13 og 1 Pet 2,13. Dog mener Luther at denne lydighet opphører - og plikten allerede opphørt, hvis verdslig makt eller øvrighet vil tvinge eller hindre en undersått i strid med Guds bud. Enkelte teologer mener at Luther med sin lydighetsteologi sanksjonerer en patriarkalsk samfunnsordning.[13]

Resten av De ti bud utlegges åndelig, dvs. de handler om menneskets begjærlighet og sanselige lyster, på samme måte som i Luthers lille katekisme og store katekisme. Mord, tyveri og ekteskapsbrudd er ikke kun forbudte gjerninger, men også forbudte følelser og ønsker.

Utgaver[rediger | rediger kilde]

  • Hvordan skal livet leves? Luthers skrift om de gode gjerninger, Nasjonalbiblioteket.
  • Von den guten werckenn D. M. L. WA Bind 6, s. 202–276
  • Luther, Martin. «Von den guten Werken» (s. 101–254). I Deutsch-Deutsche Studienausgabe. Glaube und Leben (Bind 1). Leipzig: Evangelische Verlagsanstalt, 2012. ISBN 978-3-374-02880-1.
  • Luther, Martin. Aufbruch der Reformation. Schriften I. Berlin: Verlag der Weltreligionen, 2014, s. 18–109.
  • Albrecht Beutel, Uta Wiggermann (Utg.). Studienreihe Luther. Luther. Reformatorische Hauptschriften des Jahres 1520 (Bind 12). Bielefeld: Luther-Verlag, 2017.
  • Luther, Martin. «Om de gode gjerninger». Oversatt og innledning av Margrethe Lomholt-Thomsen. i Luthers skrifter i utvalg - Bind 1: De reformatoriske hovedskrifter (red. Niels Nøjgaard). København: Eksistensen, 2017. ISBN 978-87-410-0278-1.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brecht, Martin (1985). Martin Luther: His Road to Reformation 1483-1521. Oversatt av Schaaf, James F. Minneapolis: Fortress Press. s. 365-368. ISBN 0-8006-2813-6. 
  2. ^ WA Breveksling 2,57,8. «De sermone bonorum operum nihil memini, Sed & tot iam edidi, vt periculum sit, ne emptores tandem fatigem».
  3. ^ WA, Breveksling 2,60,11. «sermone tractandis»
  4. ^ WA, Breveksling 2,71,10. «Est in manu & calamo sermo de bonis operibus, futurus non sermo, sed libellus; adeo augescit inter scribendum & si sic processerit, erit, meo Iudicio, omnium, que ediderim, optimum; quamquam scio, que mihi mea placent, hoc ipso fermento infecta non solere aliis placere.»
  5. ^ a b c d e f Luther, Martin (1936). Hvordan skal livet leves? Luthers skrift om de gode gjerninger. Oversatt av Normann, Sigurd. med innledning/oversatt fra WA 6,202-276. Oslo: Norges Lutherlags forlag. s. op.cit. 
  6. ^ Kaufmann, Thomas (2019). Die Mitte der Reformation: Eine Studie zu Buchdruck und Publizistik im deutschen Sprachgebiet, zu ihren Akteuren und deren Strategien, Inszenierungs- und Ausdrucksformen (tysk). Tübingen: Mohr Siebeck. s. 138. ISBN 978-3-16-156606-6. 
  7. ^ Martin Luther. «De bonis operibus». Besøkt 3. juni 2020. 
  8. ^ Luther, Martin (1983). Gottes Werke und Menschenwerke. Die reformatorischen Grundschriften in vier Bänden (tysk). 1. Oversatt av Beintker, Horst. Nyoversatt og kommentert. München: dtv (utgitt 1521). s. 168. ISBN 3-423-06125-1. 
  9. ^ Wallmann, Johannes (1993). Kirchengeschichte Deutschlands seit der Reformation (tysk) (4 utg.). Tübingen: Mohr Siebeck. s. 39. ISBN 3-8252-1355-2. 
  10. ^ Obermann, Heiko A. (2006). Luther. Man between God and the Devil (engelsk). Oversatt av Walliser-Schwarzbart, Eileen. New Haven & London: Yale University Pres. s. 192. ISBN 978-0-300-10313-7. 
  11. ^ WA 6, S. 213f.
  12. ^ Andersen, Svend (1990). Som dig selv. En indføring i etik (dansk). (under medvirken af Niels Grønkjær, et. al.) (3 utg.). Århus: Århus universitetsforlag. ISBN 87-7288-646-3. 
  13. ^ Honecker, Martin (1990). Einführung in die Theologische Ethik. Grundlagen und Grundbegriffe (tysk). Berlin / New York: Walter de Gruyter. s. 96. ISBN 3-11-008146-6. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Om_gode_gjerninger&oldid=21684484»