Nicrophorus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nicrophorus
Nicrophorus vespillo
Nicrophorus vespillo
Vitenskapelig(e)
navn
:
Nicrophorus
Fabricius, 1775
Norsk(e) navn: åtselgravere
Hører til: åtselbiller, Staphylinoidea, Polyphaga,
biller,
insekter
Antall arter: ca. 60, 13 i Europa, 5 funnet i Norge
Habitat: på land, lever på åtsler
Utbredelse: Holarktis
Delgrupper:

Åtselgravere (Nicrophorus spp.) er en gruppe av biller som har en del interessante adferdstrekk. Disse billene lever på små åtsler, som de graver ned (navnet "nicrophorus" betyr likbærer) Det er funnet fem arter i Norge.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Ganske store biller (10 – 35 mm), vanligvis med mørk grunnfarge, men ofte delvis røde eller gule. Underfamilien åtselgravere (Nicrophorinae) er store biller, temmelig sylindriske på form, mer eller mindre blanke med sterkt kølleformede antenner. Antennenes andre ledd er sterkt redusert slik at de virker 10-leddete. Hodet er stort, nesten så bredt som brystskjoldet, og ikke spesielt flattrykt, uten "snute". Pannen (frons) og munnkanten (clypeus) er tydelig skilte med en søm. Brystskjoldet (pronotum) er ikke påfallende stort, omtrent så langt som bredt, og ganske hvelvet, ofte med tydelige knøler eller groper. Det er betydelig smalere enn dekkvingene. Dekkvingene er ganske høyt hvelvet, uten opphøyde lengderibber, og de er tvert avbrutt og dekker ikke de bakerste bakkroppsleddene. Larvene er som oftest lyse, sylindriske og myke.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Åtselgraverne lever på små åtsler, som smågnagere og småfugler. De utmerker seg ved sin avanserte yngelpleie. Både moren og faren tar seg av avkommet, noe som er ganske uvanlig blant insekter. Åtselgraverne har utmerket luktesans og flyr godt, så de kan finne et kadaver på lang avstand. Både hanner og hunner blir tiltrukket. Disse går da sammen om å grave ned kadaveret. Hovedårsaken til at de begraver maten er trolig for å hindre at fluer legger egg på den. De rasktvoksende fluelarvene ville da gjerne kunne utkonkurrere åtselgravernes avkom, selv om de voksne billene gjerne spiser fluelarver. Om bakken der åtselet ligger ikke egner seg for graving kan billene flytte det ganske langt (navnet Nicrophorus betyr likbærer). Når kadaveret er helt begravet, klemmer billene det sammen til en ball, og fjerner alle hår eller fjær. Billene har parret seg og hunnen legger egg på det sammenrullede åtselet. Hannen forlater nå ynglekammeret, men hunnen blir igjen og venter på at eggene skal klekke. Larvene kan ikke tygge maten selv, men er avhengige at at moren gulper opp halvfordøyd mat til dem.

Om man ser en åtselgraver vil man legge merke til at det ofte sitter mange, ganske store, røde midd på den. Disse er ikke parasitter, men er derimot nyttige for billen. Dette er rovmidd som angriper blant annet egg av fluer, og de bidrar dermed til å holde nede bestandene av dyr som konkurrerer med åtselgravernes larver. Middene hekter seg fast på åtselgraveren og blir dermed transportert til et nytt kadaver. Fanger man en åtselgraver, vil den forsvare seg ved å spy opp sitt illeluktende (og ganske sikkert illesmakende) mageinnhold. Mange åtselgravere er svarte med rødoransje tverrstriper. Disse påfallende fargene tjener trolig som et signal om at billen er usmakelig (såkalt aposematisme). De kan også lage en gnissende lyd ved å gni spissen av dekkvingene mot en skrape på femte bakkroppsledd, dette er trolig også en advarsel.

Systematisk inndeling / norske arter[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Nicrophorus – detaljert artsinformasjon