Nicole Fontaine
| Nicole Fontaine | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Nicole Claude Marie Garnier 16. jan. 1942[1][2][3][4]  Grainville-Ymauville[2] | ||
| Død | 17. mai 2018[1][5][2][3] (76 år) Neuilly-sur-Seine[2] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktorgrad (1969) (utdannet ved: Faculté de droit de Paris, studieretning: lov og rett)[6] | ||
| Utdannet ved | Sciences Po Université de Rouen-Normandie Faculté de droit de Paris (–1969) (akademisk grad: Doktorgrad)[6] | ||
| Parti | Union pour un mouvement populaire Union pour la démocratie française | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelser | Kommandør av Den nasjonale fortjenstorden Storkorset av Isabella den katolskes orden (2002)[7] Ridder av Æreslegionen Robert Schuman-medaljen (2002) Order of Freedom | ||
Nicole Fontaine (1942–2018) var en fransk, jurist og politiker (UMP).
Nicole Fontaine ble født som datter av en lege. Hun studerte jus og deretter politikk.[8] Under opptøyene i Paris i 1968 bodde hun i Latinerkvarteret. Hun hadde nylig fullført sine studier ved Institut d’Etudes Politiques de Paris og ventet sitt første barn. Fontaine opplevde at protestene i mai 1968 fremskyndet endringer i det franske samfunnet.
Fontaine var katolikk og arbeidet lenge for det katolske skolevesenet. Dette førte henne inn i politikken og Fontaine var medlem av Europaparlamentet 1984–2002 og 2004–2009. Hun var der knyttet til Det europeiske folkepartiets gruppe. Hun var vise-president i Europaparlamentet fra 1989 til 1999, og president fra 1999 til 2002. I denne perioden fikk hun oppgaven med å erstatte Santer-kommisjonen som brøt sammen, med den etterfølgende Prodi-kommisjonen.
I sin tid som president i Europaparlamentet brakte hun sammen parlamentspresidentene i Israel og Palestina i Strasbourg. Hun inviterte også talibankommandør Ahmad Shah Massoud til Strasbourg. Fontaine var opptatt av kvinnenes situasjon i Afghanistan og arrangerte et besøk i Strasbourg av tre kvinner som hadde rømt fra landet. Hun beskrev kvinnenes vitnesbyrd om sine opplevelser, som et av de mest bevegede møter i sin tid som parlamentets president.[9]
Fra 2002 var 2004 hun medlem av Jean-Pierre Raffarins regjering som industriminister.[10]
I sin første tale i De europeiske råd i 1999 tok hun til orde for å sikre Europa et charter for grunnleggende rettigheter. I 2000 kunne hun selv underskrive Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter.[9]
Fontaine regnes av EU som en av de viktigste politikerne for unionen gjennom tidene.[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b «Nicole Fontaine, ex-présidente du Parlement européen et ex-ministre, est morte», publisert i Le Monde, utgitt 18. mai 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 12. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000023050, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=nicole;n=garnier, oppført som Nicole Garnier[Hentet fra Wikidata]
- ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 7371[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.sudoc.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-2002-763[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Nicole Fontaine - Munzinger Biographie». www.munzinger.de. Besøkt 14. desember 2018.
- ^ a b c Anonymous (16. juni 2016). «EU Pioneers». European Union (engelsk). Besøkt 20. juli 2020.
- ^ Medias, 6 (18. mai 2018). «L'ancienne ministre Nicole Fontaine est décédée». Le Point (fransk). Besøkt 14. desember 2018.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Nicole Fontaine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Nicole Fontaine hos Europaparlamentet