Michel-Jules-Joseph-Marie Bernard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Michel-Jules-Joseph-Marie Bernard
FødtMichel Jules Joseph Marie Bernard
16. nov. 1911Rediger på Wikidata
Avranches
Død2. jan. 1993[1]Rediger på Wikidata (81 år)
Chevilly-Larue
BeskjeftigelseKatolsk prest (1938–), diakon (1938–), katolsk biskop (1950–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1965–1973)
  • titulærbiskop (1950–1955)
  • katolsk erkebiskop (1955–1964)
  • titulær erkebiskop (1964–1965)
  • apostolisk vikar (1950–1954)
  • apostolisk vikar (1954–1955) Rediger på Wikidata
NasjonalitetFrankrike

Michel Jules Joseph Marie Bernard (født 16. november 1911 i Avranches i Frankrike, død 2. januar 1993 i Chevilly-Larue) var en fransk misjonær tilhørende spiritanerne som var apostolisk vikar i Conakry fra 1950 til 1954, erkebiskop av Brazzaville i Fransk Kongo fra 1954 til 1964, og erkebiskop-biskop av Nouakchott fra 1965 til 1973.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnn[rediger | rediger kilde]

Michel Bernard ble født inn i en dypt kristen familie. Han studerte ved Institution Notre-Dame d'Avranches, og gikk deretter inn i novisiatet til Den Hellige Ånds kongregasjon i september 1930. Han avla sine ordensløfter i 1931,[2] i Orly,[3] og fortsatte sin spiritanskeformasjon i Mortain and ved presteseminaret i Chevilly. Mellom 1934 og 1936 fullførte han en læreperiode i Kamerun, som lærer ved småseminaret i Akono. Michel Bernard avla sine evige løfter den 13. september 1935 i Yaoundé.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble ordinert til prest den 29. september 1938 i Chevilly. Han ble funnet rede til utsendelse i juli 1939, og ble tildelt Kamerun, men utbruddet av krigen i 1939 forsinket hans avreise,[2] for han måtte utførte militærtjeneste, da ved militærsensurens kontor[3].

Etter våpenhvilen i juni 1940 ble Michel Bernard demobilisert ved slutten av året og først sendt til Edéa i Bassa i Kamerun, deretter til Eséka fra 1943 til 1948. I 1948 ble hans biskop, mgr. Pierre Marie Bonneau,[4] utnevnt til leder av katolsk utdannelsesvesten i Douala, og med det ble han også gjort til generalvikar.[2] i 1949[3]

Biskop, apostolisk vikar for Conakry[rediger | rediger kilde]

Michel Bernard, nå 39 år, ble i 1950 utnevnt til apostolisk vikar i Conakry i Guinea, hvor kristne, i motsetning til i Kamerun, bare var en liten minoritet blant et hav av muslimer.Han grunnla noen nye misjoner, blant annet i Katako, Saint-Michel de Koléa og Labé.

Apostolisk vikar av Brazzaville[rediger | rediger kilde]

Fire år senere ble han utnevnt til apostolisk vikar av Brazzaville i Fransk Kongo, etter biskop Paul Biéchy,[2] som hadde trukket seg av helsemessige årsaker.

Allerede med solid erfaring og utstyrt med talent for organisering, grunnla han flere menigheter i byen Brazzaville, som var i rask ekspansjon (som Saint-Kisito, Saint-Charles-Lwanga de Bacongo), samt i Moungali, Kingoma, Mouleke (Poto-Poto), omed flere. Han reformerte eller omorganiserte de omkringliggende prestemenighetere (Mbanza Ndounga, Vinza, Kinkala, Goma Tsé-Tsé). Utdanning var en av hans hovedprioriteringer, og han utviklet seminarer, katolske ungdomsskoler, yrkesopplæringsskoler og husholdningsskoler. Den dannet et effektivt lekfolk, tilkalte Fidei donum-prester, uten å glemme å konsolidere ordenssøstrene som særlig virket i sykepleie og som lærerinner.

Erkebiskop[rediger | rediger kilde]

Da Brazzaville ble elevert til rang som erkebispedømme av pave Pius XII i 1955, ble han dets første erkebiskop.[2] Han visste at avkoloniseringsbevegelsens fremvekst at han nå måtte berede veien for en afrikansk etterfølger. Landet fikk sin uavhengighet i 1960. Han valgte derfor Mgr Théophile Mbemba som hjelpebiskop i 1963. Landet var plaget av sterke spenninger, mens det på den andre siden av Kongoelven raste regelrett borgerkrig i det tidligere Belgisk Kongo. Han fratrådte i mai 1964 og gav med det plass for unevnelse av sin etterfølger.

Mauritania[rediger | rediger kilde]

Etter ett års opphold i Frankrike ble han misjonær i Mauritania etter anmodning fra Paul VI. Dette enorme og helt muslimske landet måtte også avfødee en uavhengig lokal kirke (de få troende var avhengig av bispesetet i Saint-Louis i nabolandet Senegal). Denne oppgave falt på ham.

Han forble åtte år i Mauritania, og trakk seg etter dette, ettersom han var fysisk utslitt.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Han returnerte til Frankrike hvor han stilte seg til disposisjon for Jean Badré, biskopen av Bayeux-Lisieux. Han sørget for skriftemål i sognet Saint-Pierre de Caen, påtok seg oppgaven som kapellan for ursulinerne, organiserte retretter, tok seg av møtene i Notre-Dame-hjemmene, med mere, i alt i 14 år.

Han trakk seg tilbake i 1988 i ordenshuset i Chevilly, der han døde den 2. januar 1993.[3]

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ katolsk hierarki ID bernardm, besøkt 15. september 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e «Biographie». Arkivert fra originalen 2. februar 2021. Besøkt 21. august 2022. 
  3. ^ a b c d Forum spiritain
  4. ^ «Bishop Pierre Marie Alphonse Bonneau [Catholic-Hierarchy]». www.catholic-hierarchy.org. Besøkt 28. januar 2019. 
  5. ^ www.catholic-hierarchy.org bernardm, lest 21. august 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Michel-Jules-Joseph-Marie_Bernard&oldid=24411801»