Mers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Virussykdommen MERS er omtalt på MERS-CoV.
«Moderne» mers på fullriggeren Clyde fra 1878. Over ser en her undermasten fortsette til øvre billedkant mens mersestangen starter fra merset.

Mers er en horisontal, halvsirkelformet plattform plassert noe nedenfor toppen av undermasten på større seilskip. På «nyere» fartøyer fra 17-1800 tallet består som oftest masten av tre deler. Her inngår merset bare som en del av den første skjøten. På eldre fartøyer var mastene lavere og merset utformet som en rund plattform i mastetoppen.

På orlogsskip var merset bygget for å kunne fungere som plattform/oppholdssted for soldater og skyttere i strid, men kunne også tjene som observasjonsplattform for navigasjon.

Navnet og stridsfunksjonen har fulgt med orlogsfartøyene frem til slutten av annen verdenskrig. Da «Blücher» stevnet inn Oslofjorden var 1. artillerioffiser på plass i Vormars, øverst i «Blücher»s stridsmast.

Mers er brukt som prefiks for en rekke riggdetaljer, for eksempel: merse, merseseil, mersefall, mersekanon, undre- og øvre mers (seil).

Historie[rediger | rediger kilde]

«Fighting top», det enorme stridsmerset, i stormasten på USS «Constitution» fra 1797
Nelsons flaggskip 'Victory' i Portsmouth ca. 1900

Merset var opprinnelig en plattform plassert i toppen av mastene. Disse hadde primært et militært formål sammen med de øvrige skipskastellene: på bakken og poopen. Fra merset kunne en visuelt oppdage fienden og holde oversikt over stridssituasjonen. I strid ble merset bemannet med soldater som i nærkamp og ved entring kunne kaste stein, spyd og skyte piler. Senere kom også musketter og gevær i bruk, endog kanoner.

I tillegg til den militære funksjonen kunne skipsfører sende opp en utkikk som lettere kunne oppdage grunner og få oversikt over urent farvann nær kysten og på den måten lette navigasjonen.

Disse kontruksjonene på 1300-1400 tallet hadde liten eller ingen skipsmessig funksjon, de var rene plattformer som var montert i masten.

I det 18. århundre ble merset også omtalt som soldatplattform. Et berømt eksempel på betydningen av et slik «mastekastell» har en fra slaget ved Trafalgar. En fransk soldat i et av mersene på det franske linjeskipet «Redoubtable» greide å gi den engelske sjefen, Lord Nelson et drepende sår.

På denne tiden hadde fartøyene blitt større og riggen høyere. Merset, eller fighting top på engelsk, hadde imidlertid beholdt sin høyde over dekket. Merset ble integrert i den laveste salingen som støtter mersestangen. På orlogsfartøyene beholdt de en seilteknisk unødvendig størrelse som en ser det på Lord Nelsons flaggskip «Victory». Her er mersene på toppen av undermastene omfangsrike mens salingene høyere opp er nesten usynlige.

Konstruksjonshistorie[rediger | rediger kilde]

Eksempler på mers fra det 15. århundre. her gjengitt som en bokillustrasjon i Chroniques av den franske historikeren Jean Froissart (ca 1337–ca 1405)

Fra det 13. til 16. århundre var merset utformet som en rund plattform med en høy brystning som på tysk og engelsk fikk tilnavnet «kråkerede». Disse plattformene hadde ofte fargerikt dekorert balustrader som kunne være utforet som et ruteformet flettverk. Det hele kronet med et ringformet gelender på toppen. Etterhvert forsvant den rike dekoreringen, høyden på balustraden ble redusert utover i det 16. århundre og ved slutten av det 17. århundre var det knapt spor igjen.

Selve plattformen i disse mersene besto vanligvis av to lag, krysslagte, kraftige bord. I denne var det en åpning som ga tilgang til plattformen nedenfra for soldater og mannskap.

Vinklingen på platformen varierte over tid. I middelalderen var den parallell med skipets vannlinje. i tidsrommet 1510 til 1640 var det mer vanlig at den var parallell til fartøyets spring.[1] Fra 1640 ble det igjen mer vanlig at plattformen ble parallell med vannlinjen.

Den franske La Couronne (1636) var utrustet med plattformer på alle salinger

Etter som mastene ble høyere, var det frem til midten av det 17. århundre vanlig med plattformer på alle salingene. På alle master kunne en dermed ha stridsplattformer på toppen av:

  • undermasten
  • mersestanga
  • bramstanga
  • og eventuelt røylstanga

I tillegg hadde enkelte eldre fartøyer en mast på baugsprydet med plattform. Denne masten forsvant ca. 1720 og i løpet av siste halvdel av det 17. århundre forsvant alle plattformer med unntak av merset.

Fra begynnelsen av det 18. århundre endret også formen på merset seg. Den runde formen ble erstattet, først ved at merset fikk en rett avslutning i akterkant. Sidekantene ble også rettet ut og på mange fartøyer var det bare forkanten som beholdt den runde formen.

Fra midten av det 19. århundre mistet seilfartøyen sin betydning ved innføringen av dampmaskiner til fremdrift. Dette var i særlig grad tilfelle innen orlogsfåten. Dette førte til at merset som element i masten på seilfartøyer ikke lenger ble videreutviklet. Behovet for utkikksplattformer plassert høyt på fartøyet var imidlertid fortsatt tilstede og krigsskip som «Blücher», utviklet i mellomkrigstiden hadde et «Vormars» på toppen av stridsmasten. Dette var stridsposisjon for ledelsen av sjøartilleriet som fremdeles var avhengig av å kunne oppdage fienden på lang avstand og ha visuell kontakt.

Konstruksjon ca. 1850[rediger | rediger kilde]

Utformingen av merset har over tid endret seg og blitt justert slik at det fungerer dels som en del av mastekonstruksjonen, dels som en hvile- og arbeidsplattform for skipsmannskapet. Her skal vi se på på merset slik det var utformet på sivile skip fra midten av 1800-tallet, da seil gradvis gikk av bruk og utviklingen av mersesalingen stagnerte.

Frem mot annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Stridsmers på USS West Virginia, USS Tennessee, og USS Arizona under angrepet på Pearl Harbour 1941

Merset beholdt sin posisjon som observasjonsplattform for navigasjon og sjøartilleriet frem til annen verdenskrig. Med krigen kom en sterk utvikling av radar både til navigasjon og til ildledning. Merset er dermed omformet til en plattform for høyt plasserte antenner og er uten bemanning.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dette kan vises ved funnet av Regalskipet «Vasa» og ved studier av skipsmalerier. Analytikere mener at dette kun hadde en estetisk funksjon og forsvant etter kort tid.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Fullrigger. Her finnes seilbetegnelser for et skværrigget skip.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bjarne Bro: Praktisk sjømannskap N.W. Damm & sønn, Oslo/Polen 1943
  • Wolfram zu Mondfeld: Historische Schiffsmodelle (Sonderausgabe). Orbis Verlag, München 2003, ISBN 3-572-01464-6.
  • Scott Robertsen: Basiswissen Schiffsmodellbau. vth-Verlag, Baden-Baden, ISBN 3-88180-733-0.