Marie Lous Mohr
| Marie Lous Mohr | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. feb. 1892[1] Mandal | ||
| Død | 25. nov. 1973[1] (81 år) | ||
| Søsken | Otto Lous Mohr Hugo Lous Mohr Bjarne Lous Mohr | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Internasjonal kvinneliga for fred og frihet | ||
Marie Lous Mohr (1892–1973) var en norsk pedagog og fredsarbeider. Hun var sentral i Internasjonal kvinneliga for fred og frihet i mange år, både som leder i den norske avdelingen 1934–1947 og som president i det internasjonale styret 1952–1956.
Lous Mohr ble student i 1911 og tok lærereksamen tre år senere.[2] Hun gikk senere på Woodbrooke Quaker Study Centre i England, og ved utbruddet av første verdenskrig bodde hun i Tyskland. I denne perioden ble hun involvert i det internasjonale fredsarbeidet, et engasjement hun skulle ha livet ut.[3]
Høsten 1916 begynte Lous Mohr å arbeide som lærer ved Aars og Voss’ skole, før hun fra 1918 var ved Nordstrand høyere skole. Her var hun til hun ble pensjonist i 1955, de siste årene som adjunkt.[2]
Hun var leder av den norske seksjonen av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) fra 1934. Under andre verdenskrig ble IKFF stengt ned av den tyske okkupasjonsmakten, og Marie Lous Mohr ble sittende to år i fangenskap på Grini.[3]
Lous Mohr gjenopptok arbeidet i IKFF etter frirgjøringen i 1945, og fortsatte som leder frem til 1947. Hun var også medlem av hovedstyret i den internasjonale IKFF-organisasjonen i en årrekke, internasjonal visepresident fra 1946 til 1952 og internasjonal president fra 1952 til 1956. Fra 1956–1961 var hun igjen formann av norsk gruppe av IKFF, og hun var tilknyttet det norske landsstyret resten av sitt liv. Marie Lous Mohr var æresmedlem av IKFF.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Marie L. Mohr, (19.februar 1892 - 25.november 1973).», besøkt 19. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Fødselsdager: 70 år». Nationen, 19. februar 1962.
- ^ a b «Marie Lous Mohr er død». Arbeiderbladet, 27. november 1973.