Madden-Julian-oscillasjon
Madden-Julian oscillasjonen (MJO) er en nedbørsanomali på planetær skala som forplanter seg langs ekvatorområdet.
MJO er karakterisert ved en østlig forplantning av store områder med både økt og begrenset tropisk nedbør. Hovedsakelig skjer dette over Indiahavet og Stillehavet. Det unormale nedbørsmønsteret merker man først over vestlige deler av Indiahavet, før det forplanter seg over det varme vannet i vestlige og sentrale områder av det tropiske Stillehavet. Mønsteret ser derimot ut til å forsvinne når det flytter seg over de kjøligere havmassene i det østlige Stillehavet, men dukker så opp igjen i tropiske områder av Atlanterhavet og tilbake til Indiahavet. En våt fase med forsterket konveksjon og økt nedbør er etterfulgt av en tørr fase der konveksjonen blir svekket. Hver syklus varer omtrnt 30–60 dager, og på grunn av det blir MJO også kalt for «30–60 dagersoscillasjonen», «30–60 dagersbølgen» eller «intraperiodisk oscillasjon».
Atmosfærisk mønster[rediger | rediger kilde]
Man har særskilte strømmønstre i både høyere og lavere deler av troposfæren i sammenheng med MJO-mønsteret. Disse sirkulasjonene strekker seg rundt hele kloden og er ikke bare avgrenset til den østlige halvkule.
MJO varierer mye fra år til år, og man kan ha lange perioder med stor aktivitet etterfulgt av år med svake svingninger. Denne variasjonen er koblet opp til El Niño-syklusen (ENSO). I Stillehavet har man ofte kraftig MJO-aktivitet 6–12 måneder før El Niño er på sitt kraftigste, mens MJO-aktiviteten er liten under La Niña-årene. Langs resten av ekvator er det interne dynamiske forhold i atmosfæren som virker inn på den årlige variasjonen av MJO.
MJO-effekten påvirker monsunen både i India og Nord-Amerika, men i mye mindre grad i Nord-Amerika.
Påirkning på tropiske sykloner[rediger | rediger kilde]
MJO-fasen kan være en svært viktig faktor for utviklingen av tropiske stormer i Nord-Stillehavet og Nord-Atlanteren. Fo eksempel gir stigende bevegelser i samspill med MJO dårlige vilkår for å få dannet tropiske stormer, mens synkende luftbevegelser gir gode vilkår. I USA blir MJO tett overvåket for at man skal kunne få et bilde av hvordan orkansesongen vil utvikle seg.
Selv om tropiske sykloner oppstår i den varme sesongen (vanligvis mai–november) på den nordlige halvkule i både Stillehavet og Atlanterhavet, har man store variasjoner i aktiviteten hvert år. Det har blitt funnet spor av at MJO styrer denne aktiviteten (særlig for de kraftigste syklonene). Når MJO går østover vil også området som er best egnet for å utvikle tropiske sykloner flytte seg østover fra det vestlige til det østlige Stillehavet og til slutt Atlanterhavet. Selv om det er en klar sammenheng her, er det flere faktorer enn MJO som skal til for å få dannet tropiske sykloner. For eksempel må havoverflatetemperaturen være høy nok og det vertikale vindskjæret svakt.