Målebord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Målebord.

Målebord er et gammelt instrument for kartlegging av terreng. Prinsippet ble brukt av landmålere fra høymiddelalderen til midten av 1900-tallet i Norge.[1]

Første gangen målebordet er nevnt, er i 1551 i Abel Foullons "Usage et description de l'holomètre", publisert i Paris.[2] Imidlertid, siden Foullons beskrivelse var av et komplett, fullt utviklet instrument, må det ha vært oppfunnet tidligere.[3]

Det «moderne» målebordet ansees å være konstruert av den tyske kartografen Johann August Richter i 1610.

Instrumentet besto av en kvadratisk treplate som var festet på et stativ. Treplatens størrelse var typisk 1 alen x 1 alen, eller senere 60 cm x 60 cm. Tykkelsen på platen var typisk ca. 1 tomme, eller senere ca. 2,5 cm. For at treplaten ikke skulle endre fasong (slå seg) i fuktig vær, besto den av flere tynne lag tre som var limt i krysslag (senere kalt «kryssfinér»).

Treplaten var festet på et stativ ved en anordning med 3 stillskruer, slik at den kunne stilles horisontalt. Horisonteringen ble foretatt ved hjelp av en libelle. Festeanordningen var laget i metall (en messinglegering).

Stativet var laget i tre.

På treplaten ble det lagt en tegnefolie, eller papirark, som gjerne ble festet med klyper langs kanten av tegnebordet, og på denne ble det plassert en sikteanordning, fast montert på en linjal («diopterlinjal» eller «kikkertlinjal»).

Målemetode[rediger | rediger kilde]

Målebordsmåling. Geodet Munthe Kaas, ca. 1906.
Målebord, gjennomskåret for å vise festeanordningen. Kikkertlinjal med dåselibelle, rørlibelle og vertikalvinkelavlesning

Instrumentet ble plassert midt over et kjent punkt ved hjelp av en «loddgaffel» eller en loddsnor, og bordplaten ble orientert (dreid) ved å sikte mot et annet kjent punkt (f. eks. et kirkespir) ved hjelp av sikteanordningen, eller det ble foretatt orientering mot nord ved hjelp av et kompass. Treplaten ble så låst i denne posisjonen. Oppstillingspunktet var markert midt på tegnefolien. Deretter ble det siktet mot markerte punkter i terrenget som kunne gjenkjennes fra andre oppstillingspunkter, og det ble trukket streker mot disse punktene på folien langs linjalens kant.

Ved å flytte instrumentet til andre kjente punkter, og foreta sikt mot de samme «ukjente» punktene, ble skjæringspunktene mellom disse strekene markert på kartet. På denne måten ble hovedpunkter tegnet direkte i kartet, mens målingen foregikk i marken. Dersom sikteanordningen også inneholdt en gradert skala for avlesning av vertikalvinkel, kunne også høyden på et tilsiktet punkt beregnes. Mindre markerte punkter, og skjønnsmessige koter ble inntegnet på grunnlag av skjønnsmessige vurderinger av landmåleren i marken. Kartet ble senere rentegnet på ny folie på landmålerkontoret.

I forbindelse med detaljerte kart i store målestokker (f.eks. ved anleggsmålinger), ville man også foreta avstandsmålinger med målebånd eller lignende fra oppstillingspunktet til de tilsiktede punktene, slik at nøyaktig posisjon av de innmålte punktene kunne tegnes direkte i kartet, uten å forflytte oppstillingen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Statens kartverks historie
  2. ^ Turner, Anthony, Early Scientific Instruments, Europe 1400-1800, Sotheby's Publishing, 1987, ISBN 0 85667 319 6 (side 81)
  3. ^ Kiely, Edmond, Surveying Instruments: Their history and classroom use, Bureau of Publications, Teachers College, Columbia University, 1947 (side 228)