Landmåler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Geodet Munthe Kaas med «målebord» ca. 1906. Kilde: Nasjonalbiblioteket i Rana

En landmåler eller geodet er en person som foretar oppmålinger i terrenget med instrumenter.

Kvalifikasjoner[rediger | rediger kilde]

En landmåler trenger gode matematikkunnsskaper (særlig innen trigonometri). Han bør dessuten ha en viss kunnskap om stereoskopi. Han må kjenne til de atmosfæriske forhold som påvirker målingene, og øvrige feilkilder med de målemetoder han benytter. Han må dessuten ha et godt kjennnskap til de instrumenter han betjener og kunne foreta tilhørende beregninger.

Typer av landmåling[rediger | rediger kilde]

  • Grunnlagsmålinger. Geodetiske målinger av grunnlagsnett i et gitt koordinatsystem for å bestemme punkter i terrenget som det kan innmåles detaljer fra. Geodetiske grunnlagspunkter kalles for fastmerker.
  • Detaljmålinger. Innmåling av detaljpunkter (grensemerker, bygninger og andre terrengdetaljer) for konstruksjon av kart. Innmåling av punkter med høydebestemmelse for profiltegninger eller masseberegning.
  • Eiendomsmålinger. Utsetting og innmåling av eiendomsgrenser (grunneiendommer) med grensepunkter (grensemerker).
  • Utsetting. Utsetting av punkter fra en plantegning i forbindelse med anleggsarbeid (veier, broer, tunneler, kraftlinjer, bygninger). Rekonstruksjon av grenser i forbindelse med at grensemerker er kommet bort.

Historisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Kvartmilkart fra 1850 (Grimstad øst), med detaljkart av tettstedet Grimstad.

Byggingen av de Egyptiske pyramidene krevde kunnskaper tilsvarende en landmåler (Landmåling og astronomi er nær beslektet).

I Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge kan begrepet «landmåler» spores tilbake til slutten på 1600-tallet, da det var privatpersoner som foretok kartlegging av områder etter oppdrag fra private, eller offentlige myndigheter. Fra 1719 ble det dessuten opprettet stillinger som amtskonduktør i hvert enkelt amt. Disse stillingene skulle rydde opp i grensetvister utover landet. I bykommunene ble det opprettet egne, tilsvarende stillinger som stadskonduktører. Det er mange pene kart fra denne tiden.

På slutten av 1700-tallet og begynnelsen på 1800-tallet ble det opprettet landmålerstillinger innen forsvaret, og disse konstruerte kart for forsvarets bruk. I perioden 1845 -1865 ble stor deler av landet kartlagt på denne måten i målestokk 1:50000. Disse kartene var imidlertid ikke i vanlig salg. Betegnelsen på disse kartene var «kvartmilskart». Målingene ble som regel foretatt med «målebord» (se foto fra 1880).

«Norges Geografiske oppmåling» (senere Statens kartverk) ble etablert i 1773 for å ivareta den nasjonale kartleggingen. Det overordnede grunnlagsnettet i landet, samt kartseriene 1:50000(N50 - M911) og 1:5000 (N5 - økonomisk kartverk) er i dag Statens kartverks ansvarsområde.

Etter at «utskiftningsloven» av 1857 ble iverksatt i 1859 ble det fart i kartleggingen av eiendomsgrenser. Utskiftningsloven ble innført for å rydde opp i svært innfløkte eiendomsforhold på landet, hvor gammel «teigblanding» var et viktig element. I perioden 18601885 ble det utført svært mange «jordskiftesaker», som resulterte i troverdige og gode kart i målestokk 1:2000 og 1:4000.

Fra slutten av 1800-tallet har landmålere hatt viktige oppgaver ved anleggsarbeider (anlegg av jernbane, veibygging – inkludert broer og tunneler, gruvedrift etc.)

Etter at «bygningsloven» ble innført i 1965, og særlig etter at «delingsloven» ble innført i 1980 ble det ansatt landmålere i de enkelte kommunene for å forestå kartlegging av eiendomsgrenser.

Måleinstrumenter[rediger | rediger kilde]

Klassisk teodolitt (Wild T2) ca. 1965 med adapter (øverst) for Zeiss avstandsmåler

De første måleinstrumentene var såkalte «målebord», som besto av en bordplate på et stativ med en enkelt kikkertrør som var festet til en linjal (se foto 1880). Ved å sette målebordet opp over et kjent punkt (fastmerke) ved hjelp av en loddsnor, rette instrumentet mot et annet kjent punkt, og sikte til markerte (ukjente) punkter i terrenget, ble det trukket streker på et ark på målebordet til disse. Når så instrumentet ble flyttet til et nytt kjent punkt, ble de samme ukjente punktene siktet inn, og i krysningspunktet for linjene fikk man markert beliggenheten til de ukjente punktene.

På begynnelsen av 1900-tallet kom de første teodolittene i bruk. En teodolitt er et kikkertrør som kan dreies om to akser (horisontalt og vertikalt). Begge aksene er fysisk inndelt i avlesbare vinkler (grader, minutter og sekunder), markert som riss i glassplater. Frem til 2. verdenskrig var det 2 norske produsenter av teodolitter, Sigurd Baalsrud og Gundersen & Løken. Forøvrig var markedet for slike instrumenter dominert av Wild (Sveits), og Zeiss (Tyskland)

I 1970 ble de første avstandsmålerne basert på infrarød laserstråle introdusert. Disse kunne måle avstander opp til 3 km. med centimeters nøyaktighet, men var svært tunge å håndtere. I 1978 ble de første teodolittene med elektronisk avlesning av vinkler markedsført. Noen få år senere kom de såkalte «totalstasjonene» på markedet, som kombinerte elektronisk avstandsmåling med elektronisk vinkelavlesning samt lagring av data for videre behandling.

Etter 1990 ble det mulig å beregne nøyaktig posisjon på punkter i terrenget med såkalte GPS-mottagere. Prinsippet baserer seg på signaler fra amerikanske (NAVSTAR) og russiske (GLONASS) satellitter. I dag er det vanlig å bruke slike mottagere i kombinasjon med totalstasjoner.

Autorisert landmåler[rediger | rediger kilde]

Med matrikkelloven av 2005 ble begrepet «godkjent landmålerforetak» innført. Kvalifikasjonskravene til et slikt foretak ble imidlertid ikke avgjort, men i tillegg til oppmålingstekniske krav skulle det også settes omfattende krav til eiendomsrettslige kunnskaper. Kvalifikasjonskravene skulle omtrent tilsvare de danske landinspektørers. Matrikkelloven ble imidlertid endret av Stortinget i 2007, slik at den autoriserte landmåleren ikke er innført i Norge.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]