Longwu-keiseren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Longwu

Prinsen av Tang (kinesisk: 唐王, 16021646) regjerte som Longwu-keiseren 隆武 av det sørlige Ming-dynastiet fra 1646. Hans personlige navn var Zhu Yujian (朱聿鍵; pinyin: Zhū Yùjiàn). Han nedstammet fra den første keiseren av Ming-dynastiet, Zhu Yuanzhang. Før han besteg tronen hadde han etterfulgt sin far som Prinsen av Tang; deres lensområde var i prefekturet Nanyang i provinsen Henan. I 1636 ble han fratatt denne tittel av Chongzhen-keiseren og satt i husarrest i Fengyang. Hans tidligere tittel ble overdratt til hans lillebror Zhu Yumo (朱聿鏌). I 1641 begikk sistnevnte selvmord da Li Zicheng invaderte Nanyang. Etter Chongzhen-keiserens død i 1644 ble Prinsen av Tang satt fri av den etterfølgende Ming-regenten, Hongguang-keiseren.

Da Qing-styrkene inntok Nanjing i juni 1645 flyktet han til Hangzhou. I august samme år lot han seg på oppfordring fra en rekke høyere embedsmenn innsette som Ming-keiser i Fuzhou. Han tok herskertittelen Longwu (隆武; pinyin: Lóngwǔ). Etter en lovende begynnelse, meldte problemene seg. Fujians geografiske beliggenhet i keiserdømmets ytterkant, avskåret fra kjerneområdene av mange fjellkjeder, sammen med den indre splid blant Ming-lojalistene og hans utilstrekkelige tilgang til effekrive militære styrker, innebar at Longwu-keiserdømmet ikke hadde noen fremtid. Da Qingstyrkene invaderte Fujian sensommeren 1646, overgav keiserens mektigste forbundsfelle, Zheng Zhilong, seg. Hans sønn, Zheng Chenggong (den berømte Koxinga), trakk seg ut sjøveien.

Longwu-keiseren flyktet unna med sitt nå stadig mindre hoff. Den 6. oktober 1646 ble han fakket, og umiddelbart henrettet.