Li Zicheng
| Li Zicheng | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. sep. 1606 Mizhi | ||
| Død | 1645[1][2][3] Tongcheng | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, rebel leader | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Gao Guiying | ||
| Søsken | Li Zijing | ||
| Barn | Li Cuiwei[4] | ||
| Nasjonalitet | Shun-dynastiet Ming-dynastiet Qing-dynastiet[4] | ||
Li Zicheng (kinesisk: 李自成; hanyu pinyin: Lĭ Zìchéng, Wade–Giles: Li Tzu-ch'eng, opprinnelig Li Hóngjī, født 22. september 1606 i Mizhidistriktet nær Yan'an i Shaanxi i Kina, død i 1644 eller 1645) var en opprørsleder på den tid da Ming-dynastiet brøt sammen. Han tok tilnavnet Chuǎng Wáng (den omreisende konge). Han utropte seg selv til keiser etter at den siste Ming-keiseren begikk selvmord i 1644, men ble drept kort tid etter.
Enten begikk Li Zicheng selvmord, eller – og det er bedre belagt i kildene – ble han drept av mingvennlig bondemilitia i Hunan under flukten etter nederlaget.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Li vokste opp som gjeter i Shaanxi. I tyveårsalderen lærte han seg å ri og til å skyte med pil og bue, og begynte å samle bøndene rundt seg i 1630. På tre år klarte han å skape en hærstyrke på mer enn 20 000 mann. Li-opprørerne gikk så til angrep og tok livet av embedsmenn i Henan, Shanxi og Shaanxi.
Bondekeiseren[rediger | rediger kilde]
I april 1644 plyndret Lis opprørere Ming-dynastiets hovedstad Beijing, og den siste Ming-keiseren begikk selvmord. Da utropte Li Zicheng seg til keiser av Shun-dynastiet. Hans tittel var Chuang Wang (闖王, Chuǎng Wáng), som betyr «vandrekongen», men han ble også kalt bondekeiseren.
Dette dynastiet ble det aldri noe med, for hans hær led nederlag allerede den 27. mai 1644 da mandsjuene og Wu Sangui rykket inn. Men under de korte ukene han regjerte i Beijing, ble forholdene skrekkelige. Etter få dager falt også disiplinen fra hverandre hos hans styrker. Ettersom Chongzhen-keiserens skattkammer var helt tomt, begynte han å utpresse de tidligere ming-embedsfolkene, og klarte slik å fremskaffe titusener unser sølv. Flere tusener av de utpressede døde under den tortur de ble utsatt for. Li Zicheng anordnet riktignok allerede den 12. mai at den slags metoder skulle innstilles, men mange av hans offiserer fortsatte likevel med det. Ettersom de menige soldater måtte gå uten betaling, begynte de med plyndring og voldtekter på høyløs dag.
De klarte ikke å stå imot mandsjuene som rykket frem fra nord, og rett før de rykket inn i hovedstaden, ble byen satt i brann. Store deler av den ble ødelagt.
Mandsjuene hadde trengt inn i riket i samarbeid med den (ming-)keiserlige kommandant ved Shanhaiguan-passet gjennom den store mur, Wu Sangui. Etter nederlaget mot mandsjuene den 29. mai 1644 måtte trekke seg unna, først til Xi'an, og tidlig i 1645 videre langs Han-floden og sørover. Så spriker versjonene om hans endelikt - i 1644 eller i 1645 skal han ha blitt drept av ming-vennlig milits, eller han begikk selvmord ved et lotustre. Hans styrker kriget i ennå ca tyve år mot mandsjuene.
Ettermæle[rediger | rediger kilde]
At han etter nederlaget overlevde og gikk i kloster og ble munk, er bare en folkelig myte.
Li Zicheng ble senere fremstilt som en helteskikkelse. På grunn av sin rettferd og sitt mot fremstilles han gjerne som en helt ridende på hest, mens han avskyter en pil fra sin armbrøst. Han fremstilles med svart jakke og med filthatt. I Mao-tiden ble det oppreist en rytterstatue til hans minne i Beijing, idet man fremstilte ham som «føydalismens første bekjemper».
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Li-Zicheng, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Trove, oppført som Zicheng Li, Trove person-ID 1327440, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Faceted Application of Subject Terminology, oppført som Zicheng Li, FAST-ID 90609, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Wakeman, Frederic (1981). "The Shun Interregnum of 1644", i Jonathan Spence, et al. eds. From Ming to Ch’ing: Conquest, Region, and Continuity in Seventeenth-Century China. Yale University Press.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
