Lennox-Gastaut syndrom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Lennox-Gastaut syndrom er en alvorlig form for epilepsi. Anfall begynner vanligvis før 4 års alderen. Anfalls typer varierer med toniske anfall (stivne i kroppen, oppovergående avdrift med øynene, utvidelse av pupillene, og endret pustemønster), atoniske anfall (korte tap av muskeltonus og bevissthet, forårsaker plutselige fall), atypisk fravær (stirrende), og myoklone anfall (plutselige rykk i muskler).

Det kan være perioder med hyppige anfall blandet med korte, relativt anfallsfrie perioder. De fleste barn med Lennox-Gastaut syndrom opplever noen grad av nedsatt intellektuell funksjon eller informasjonsbehandling, sammen med utviklingsmessige forsinkelser, og atferdsforstyrrelser. Lennox-Gastaut syndromet kan være forårsaket av misdannelser i hjernen, perinatal kvelning, alvorlig hodeskade, infeksjon i det sentrale nervesystemet og arvete degenerative eller metabolske forhold. I 30-35 prosent av tilfellene, kan ingen grunn bli funnet.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Behandling for Lennox-Gastaut syndrom inkluderer anti-epileptiske medisiner som valproat, lamotrigin, felbamat, eller topiramat. Det er vanligvis ikke en enkelt antiepileptiske medisiner som skal kontrollere anfall. Barn som blir bedre i utgangspunktet kan senere vise toleranse for et stoff og få anfall som ikke kan kontrolleres.

Prognose[rediger | rediger kilde]

Prognosen for personer med Lennox-Gastaut syndrom varierer. Det finnes ingen kur for sykdommen. Komplett helbredelse, herunder frihet fra anfall og normal utvikling, forekommer omtrent aldri.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Det gjennomføres et bredt program av grunnforskning og klinisk forskning på epilepsi inkludert Lennox-Gastaut syndrom. Disse studiene er rettet mot å finne årsakene til disse lidelsene, forbedre diagnose, og utvikle nye medisiner og annen behandling.