Lauritz Stub Wiberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lauritz Stub Wiberg
Lauritz Stub Wiberg
Lauritz Stub Wiberg i 1908
Født 11. mars 1875
Bergen
Død 24. juni 1929 (54 år)
Oslo
Nasjonalitet Norsk

Lauritz Stub Wiberg (født 11. mars 1875 i Bergen, død 24. juni 1929 i Oslo) var en norsk skuespiller, sønn av kjøpmann Johan Wilhelm Wiberg (skiftet navn til Olsen i 1858) (1829–1998) og Bolette Marie Köhler (1845–1934), og bror av Christian Koren Wiberg (1870–1945). Han var ugift og skiftet navn til Wiberg i 1891.

Wiberg var en av de mest betydelige norske skuespillerne i begynnelsen av 1900-tallet. Som en av de bærende krefter ved Nationaltheatret i denne brytningstiden for europeisk teater, var han fra 1903 til sin død med under scenedramaets og scenebildets forvandling mot en mer moderne form, og han leverte historisk viktige rolletolkninger innenfor både den klassiske og den nyere verdensdramatikken. Han spilte ofte eldre menn og nærmest aldri elskerroller, men han behersket den klassiske tragedie så vel som det realistiske drama, komedien og operetten.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Wiberg vokste opp i Øvregaten i Bergen, i et kulturelt kreativt miljø. Faren hadde grunnlagt Det Hanseatiske Museum i sin kjøpmannsgård FinnegårdenBryggen, og broren Christian hadde ført dette arbeidet videre. Etter avlagt middelskoleeksamen ved Bergen Katedralskole i 1890 tok han examen artium i 1893 og studerte jus et par år i hovedstaden. Av økonomiske grunner kom han til å oppgi studiene, og da han kom hjem igjen til Bergen var han folkeskolelærer en tid.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Wiberg debuterte som skuespiller 2. februar 1898Den Nationale Scene som adjunkt Mørch i Vilhelm Krags Solnedgang. Avisen Arbeidet berømmet debutanten for “et Herredømme over de ydre Midler, som sjælden træffes hos en, der første Gang betræder de skraa Brædder”. Allerede ved debuten spilte Wiberg en gammel mann. Men i de to årene han ble ved hjembyens scene, skulle han få prøve seg i de fleste rollefag og de fleste livsstadier. Ikke minst spilte han her for første gang Erasmus Montanus, som skulle bli en glansrolle for ham også på Nationaltheatret. Fra Den Nationale Scene kom han til Kristiania og var ansatt ved Sekondteatret 1900–01, Eldorado 1901 og Centralteatret 1902–03. Mellom eldre karakterroller og komiske syngespillroller fikk han på Centralteatret sin første seriøse “unge” rolle, da han spilte en rystende Raskolnikov 1903. Herfra kom han til Nationaltheatret, hvor han alt i de første sesongene spilte så forskjelligartede Ibsen-roller som Hjalmar Ekdal i Vildanden og Ulrik Brendel i Rosmersholm.

Hans merkelige allsidighet, ikke minst utseendemessig, gjorde at han etablerte seg uvanlig raskt som førende skuespiller ved hovedscenen. Fremdeles vekslet han mellom de komiske og de tragiske rollefag og fant ofte fasetter av det ene i det annet. Sangspill som Frøken Nitouche, Fjeldeventyret og Aprilsnarrene lå like naturlig for ham som Teresias i Kong Oidipus og Shylock i Kjøpmannen i Venedig. Om hans Gert boktrykker i Strindbergs Mester Olof skrev Hans Wiers-Jenssen: “En præstation, hvorom man turde bruke betegnelsen genial.” I norsk dramatikk gav han rikt liv til roller som Absalon Beyer i Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter og tittelrollen i Ibsens John Gabriel Borkman, og han boltret seg med den klassiske komedie som Argan i Molières, Den innbilt syke, Gert Bundmaker i Den politiske kandestøber av Holberg og, i sin siste sesong, som Voltore i Ben Jonsons Volpone og Sir Peter Teazle i Skandaleskolen av Sheridan. På Nationaltheatret virket han også som instruktør.

Wibergs kunsteriske begavelse gikk for øvrig langt ut over det han avleverte på scenen. I mer privat sammenheng var han kjent som en henrivende pianist og visesanger, og han utgav flere litterære bagateller. Noen egen bok kom det aldri fra Wibergs hånd, men stubbene og anekdotene han skrev fra sin hjemby, ble gjerne utgitt i antologier, julehefter og tidsskrifter. Han leste også flere av dem inn på grammofonplate. Derfor er hans navn for ettertiden også forbundet med klassiske bergenshistorier som “Vor Herre sin svoger” og “Lokk dorren, kjærring!”

Hedersbevisninger[rediger | rediger kilde]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Bidrag i Julehilsen, Bergen 1901
  • Skrønebog (sm.m. fl.), Chicago 1918

Lydinnspillinger (i utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • En strilehistorie, 1905
  • Vor Herre sin svoger/Et skjær/Verdens største pessimist, 1908
  • Lokk dorren, Kjærring/En teaterinteressert, 1923

Kilder og litteratur[rediger | rediger kilde]