Kryss på linjen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kryss på linjen
orig. Pillow Talk
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Michael Gordon
Produsent Ross Hunter
Martin Melcher
Manus Stanley Shapiro (manus)
Maurice Richlin (manus)
Russell Rouse (historie)
Clarence Greene (historie)
Medvirkende Rock Hudson
Doris Day
Tony Randall
Thelma Ritter
Musikk Frank De Vol
Sjeffotograf Arthur E. Arling
Klipp Milton Carruth
Filmselskap Universal Pictures
Utgitt 6. oktober 1959 USA
Lengde 102 min

Kryss på linjen (engelsk: Pillow Talk) er en amerikansk romantisk komedie fra 1959, regissert av Michael Gordon og produsert av Arwin Productions og Universal Pictures. I hovedrollene spiller Rock Hudson, Doris Day, Tony Randall og Thelma Ritter. Filmen handler om en enslig, kvinnelig interiørarkitekt som er svært irritert over å måtte dele telefonlinje med en mannlig komponist og kvinnebedårer. Manus er skrevet av Stanley Shapiro, Maurice Richlin, Russell Rouse og Clarence Greene.

Filmen ble en stor suksess og ble blant annet nominert til fem Oscar, hvorav den vant prisen for beste originalmanus. Hudson, Day og Randall spilte i ytterligere to filmer sammen, Pyjamas for to (1961) og Ingen blomster takk (1964).

Handling[rediger | rediger kilde]

Den suksessfulle interiørarkitekten Jan Morrow irriterer seg over å måtte dele telefonlinje med kvinnebedåreren Brad Allen. Han er en Broadway-komponist og sjarmerer gjerne sine mange kvinnelige bekjentskaper ved å synge en sang «skrevet spesielt til dem» over telefonen. I virkeligheten er det bare én sang, men han bytter ut navnet på kvinnen etter hvem han fremfører den til. Jan er på sin side enslig, og er kun opptatt av jobb. Hun har imidlertid en beiler i en av sine klienter, den velstående Jonathan Forbes, men avviser de mange fremstøtene hans. Jonathan klager seg til sin gamle studiekamerat og gode venn Brad, uten å være klar over hans forbindelse til Jan. Brad på sin side innser imidlertid raskt hvem det er snakk om da Jonathan nevner telefonproblemene hennes, men holder tett.

Brad møter Jan for første gang ved en tilfeldighet på en nattklubb. Han blir tiltrukket av henne, men vet at hun ikke kommer til å være interessert dersom han sier hvem han er. Brad introduserer seg derfor som Rex Stetson, en velstående rancheier fra Texas med kjernesunne verdier. Jan blir øyeblikkelig sjarmert, og den neste tiden tilbringer de svært mye tid sammen. Da Jan avlyser en avtale med Jonathan for å være sammen med «Rex» i stedet, bestemmer Jonathan seg for å finne ut alt han kan om sin nye rival. Ved hjelp av en privatetterforsker finner han raskt ut hvem «Rex» egentlig er. Jonathan konfronterer Brad med det han vet og tvinger han til å tilbringe tid på Jonathans hytte i Connecticut for å jobbe med flere sanger. Brad inviterer imidlertid Jan med seg og reiser før Jonathan får snakket med henne.

Vel fremme på hytten tilbringer Brad og Jan en romantisk aften foran peisen. Da Brad går ut for å hente mer ved finner Jan notearket til en sang i jakkelommen hans. Hun setter seg foran pianoet for å spille den, og blir sjokkert da hun innser at det er kvinnesangen til Brad. Få minutter senere ankommer Jonathan og en rasende Jan forlater hytten sammen med ham. Vel hjemme i New York igjen innser Brad at han er forelsket i Jan, og legger en plan for å vinne henne tilbake. Han ansetter henne for å pusse opp ungkarsredet sitt, og ber henne innrede slik hun hadde ønsket å ha det. Jan ser sitt snitt til å ta hevn for å ha blitt ført bak lyset. Hun innreder leiligheten hans så smakløst som hun kan komme på. Da Brad får se resultatet blir han alt annet enn fornøyd. Han reiser hjem til Jan, plukker henne ut av sengen og bærer henne med hjem til seg. I den påfølgende krangelen kommer det frem at Brad ønsker å gifte seg med Jan, og hun smelter. Noen måneder senere er de gift og venter sitt første barn sammen.

Sanger[rediger | rediger kilde]

  • «Pillow Talk» fremført av Doris Day.
  • «Inspiration» fremført av Rock Hudson.
  • «I Need No Atmosphere» fremført av Perry Blackwell.
  • «Roly Poly» fremført av Perry Blackwell, Doris Day og Rock Hudson.
  • «You Lied» fremført av Perry Blackwell.
  • «Possess Me» fremført av Doris Day.

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Russell Rouse og Clarence Greene skrev den opprinnelige historien som filmen er basert på, men det gikk mange år før den til slutt ble filmatisert. I 1942 solgte de historien til RKO Pictures, men da filmselskapet ikke produserte noen film kjøpte de den tilbake tre år senere. I 1947 solgte Rouse og Greene historien som et teaterstykke, men kjøpte den tilbake fire år senere. Til slutt solgte de historien til Arwin Productions, produksjonsselskapet til Doris Days ektemann Martin Melcher, i 1958. Arwin produserte filmen i samarbeid med Universal Pictures.[1]

Sensurmyndighetene protesterte på filmens originaltittel, Pillow Talk, og denne ble derfor endret til Any Way the Wind Blows i februar 1959. Et halvt år senere ble imidlertid tittelen byttet tilbake til Pillow Talk.[1]

Filmen var regissør Michael Gordons første siden Fem flyktninger (1951). Han hadde blitt svartelistet grunnet sin angivelige tilknytning til kommunismen.[1]

Universal lånte Valerie Allen fra Paramount Pictures for å spille rollen som Eileen. Filmselskapet lånte også kostymedesigneren Jean Louis fra Columbia Pictures. Han designet 24 kostymer til Day til filmen. Laykin et Cie lånte også bort smykker til en verdi av en halv million dollar til filminnspillingen.[1]

Dwayne Hickman hadde opprinnelig fått rollen som Tony Walters, men da han måtte trekke seg grunnet sykdom gikk den i stedet til Nick Adams.[1]

Filmen var den første av totalt tre som Melcher, Day, Rock Hudson og Tony Randall laget for Universal. De to neste var Pyjamas for to (1961) og Ingen blomster takk (1964).[1]

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Kryss på linjen ble en stor suksess og banet vei for en ny type romantiske komedier, med seksuelle hentydninger, som ble populære det kommende tiåret. The New York Times inkluderte den på sin liste over de ti beste filmene fra 1959.[1]

Filmen bidro også til å gjøre Day til et nytt type sexsymbol, som hun selv beskrev som: «Kvinnen menn ville ligge med, men ikke før de hadde giftet seg med henne.»[1]

I 2009 ble filmen utvalgt til bevaring i det amerikanske National Film Registry.

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]