Komnes stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Antemensale fra Komnes i Kulturhistorisk museum

Komnes stavkirke lå like sør for dagens Komnes kirke i Kongsberg kommune i Buskerud, der det nå er kirkegård. Dette er på grunn avstått fra gården Komnes (gnr. 29), som ligger i skråningen nedenfor kirkegården på sørsiden. Komnes stavkirke ble revet i 1881, samme året som nye Komnes kirke sto klar.

Sognet (Kaupmanzness) er omtalt i Biskop Eysteins jordebok,[1] og Jens Nilssøn omtaler i sine visitasskildringer (1595) Kopmannes som anneks til Efteløt (Sandsværs hovedkirke).[2] Ut fra en innskrift på en gammel kalk antar Nicolay Nicolaysen[3] at kirken var viet til Andreas.

Historie[rediger | rediger kilde]

Komnes stavkirke målte ifølge Christian Christie 5,75 x 12,25 m. Kirken ble ikke systematisk oppmålt før den ble revet, men Christie utarbeidet måleskisser og en kort beskrivelse i 1860, og mye av vår kunnskap om kirken bygger på disse samt skildringer i forbindelse med regnskaper og besiktigelser i tidligere tider.[4] Kirken var ifølge Lorentz Dietrichson[5] en enkel, enskipet kirke med rektangulært skip og lavere/smalere kor, og den hadde ikke mye av utskjæringer. I en besiktigelsesrapport fra 1673 er den beskrevet å være «af Bindingsverk» (dvs. stavverk) og ha hjørnestolper av eik samt svalgang. Koret ble senere gjort like bredt som skipet, så det fremstod som en forlengelse av det. Kirken ble revet i 1881.

Inventargjenstander fra stavkirken[rediger | rediger kilde]

En antemensale fra 1200-tallet er bevart i Oldsaksamlingen. Ellers er sentrale etterreformatoriske inventargjenstander overført til Efteløt kirke etter å ha ligget på loftet i nye Komnes kirke. Dette gjelder altertavlen (trolig fra 1787), døpefonten (fra 1639), prekestolen og en klokkerbenk. To benkevanger med dør, to middelalderkister o.a. er overført til LågdalsmuseetKongsberg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ H.J. Huitfeldt-Kaas, red. (1958). Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog): Fortegnelse over det geistlige Gods i Oslo Bispedømme omkring Aar 1400. 1. Oslo: Børsum. s. 50. 
  2. ^ Jens Nilssøn (1981). Yngvar Nielsen, red. Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574–1597. Oslo: Carl Zakariasson. s. 410. 
  3. ^ N. Nicolaysen (1862–66). Norske fornlevninger. Foreningen til Norske fortidsminnesmerkes bevaring. s. 169. 
  4. ^ Gjengitt i «Norges kirker», som beskrivelsen her bygger på.
  5. ^ Dietrichson, s. 531.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]