Klikkertrening

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Klikkertrening er en treningmetode som opprinnelig ble utviklet til trening av delfiner, men som siden også er adaptert for trening av (spesielt) hunder og andre pattedyr. Karen Pryor er delfintrener og var den som tok initiativet for å bruke denne metoden. Den har vært i bruk siden 80-tallet.

Hovedpunkter[rediger | rediger kilde]

Metoden bygger på følgende hovedpunkter:

  • dyrets egeninitiativ
  • Positiv forsterkning/negativ straff (belønning/fravær av belønning)
  • Bevisst bruk av en betinget forsterker (for eksempel en klikker eller "bra")
  • Forankret i læringsteorien (fokuserer på observerbar adferd)

Bruk av klikker[rediger | rediger kilde]

Mange tror at man må bruke klikkeren (innretning som man lager klikkelyder med) i klikkertrening, men dette er feil. Klikkeren er bare et eksempel på en betinget forsterker som kan brukes. En betinget forsterker er noe som sier at «det du gjorde akkurat nå var rett, nå kommer belønningen». Et signal om at rett adferd er utført, og belønningen er på vei. Et annet eksempel er ordet «bra». Man bruker klikkeren fordi en klikker er meget presis, dyret hører ikke klikkeren hele dagen lang, klikkeren har alltid samme «tonefall», og dersom man bruker den rett vil lyden aldri bety noe annet enn belønning for dyret. Det går dessuten, med litt trening, raskere å bruke klikkeren enn å trekke pusten for å si «bra» eller å stikke hånden ned i lomma for å hente en godbit. Når du kommer med godbiten er nemlig dyret ferdig med adferden du ville belønne.

Mange er negativt innstilt til klikkertrening, og tror at man står og propper dyret med godbiter for den minste lille ting. Noen bekymrer seg også for om de har et dyr klikkertrening ikke fungerer på. Fakta er at alle kan klikkertrenes, blant annet hunder, katter, hester, delfiner og mennesker[trenger referanse].

  • Positiv forsterkning – man tilfører noe individet vil ha. For dyret kan det være en fri-kommando, en godbit som dyret har lyst på.
  • Negativ straff – Man tar vekk noe individet ønsker. Det kan holde at man «feiler» dyret i øvelsen, altså tar fra den muligheten til å jobbe videre, at man ikke klikker, eller at man vender ryggen til dyret i et par sekunder.

Disse to hører sammen, og det gjør også de to neste. Blander man vil man i mange tilfeller få en lite effektiv trening.

  • Positiv straff – Man tilfører et ubehag/noe individet vil unngå. Dette kan f.eks være at man klyper dyret i øret eller lignende hvis det ikke utfører handlingen. Da er sjansen større for at den gjør det neste gang; den vil unngå smerten i øret.
  • Negativ forsterkning – Individet unngår straff når det gjør riktig. Når dyret utfører handlingen raskt og rett på første kommando unnslipper det straffen.

Mange bruker belønning og ros sammen med straff, men dette er det egentlig liten vits i. I hjernen finnes det et straff-senter, og et belønningssenter. Når straffsenteret blir stimulert (eks klyp i øret), overstiger det trangen til å få belønning. For et dyr er nemlig trangen til å overleve større enn å få en godbit.