Karbonavgift til fordeling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Karbonavgift til fordeling (KAF) er en markedsbasert mekanisme for å redusere karbonutslipp som driver de menneskeskapte klimaendringene. Mekanismen begynner med en progressiv avgift på karbonbaser brensel. Deretter blir hele eller deler av avgiften tilbakebetalt utjevnet til alle skatteyterne. Hensikten er å motivere til lavere karbonforbruk, og samtidig skåne forbrukerne fra den økte kostnaden ved karbonbasert brensel.

Mekanismen har vært foreslått som et alternativ til kvotehandel og karbonavgifter som et middel til å påskynde overgang til et bærekraftig energiregime uten å belaste totaløkonomien.

Prinsipp[rediger | rediger kilde]

De karakteristiske trekkene ved KAF er følgende:[1]

  1. En avgift blir lagt på et drivstoff ved dets innslagspunkt i økonomien, slik som brønnhode, gruve eller importhavn. Avgiften er gradert etter drivstoffets karboninnhold, i størrelsesorden 100 - 150 kroner per tonn karbon utslippsmengde, ved forbrenning.[2][3]
  2. Avgiften øker progressivt, slik at prissignalet er tydelig og forutsigbart, og gir insentiv henimot et raskt skifte til mindre karbonintensive energikilder og produkter.
  3. En grensetolljustering blir lagt på import fra land som ikke praktiserer tilsvarende karbonavgifter. Dette ville gi andre land insentiver til å følge eksempelet.
  4. Hele eller deler av avgiften blir tilbakebetalt til husholdningene etter en fordelingsnøkkel. Hvis hele avgiften blir tilbakebetalt vil ordningen være skattenøytral.

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1992 ble det publisert en bok i Tyskland om grønne skattereformer, hvor metoden er diskutert, med Sveits som eksempel.[4] Fordelingsaspektet ble omtatlt som Öko-bonus. Den første implementeringen skjedde i Basel i 1999, der elektrisitetsavgiften ble tilbakebetalt til lokalbefolkning og lokalt næringsliv. Hver konsument fikk et fast beløp. Hvert firma fikk tilbakebetaling per ansatt opp til et maksimalantall.

Mekanismen ble framført av bl.a. James Hansen i 2008 som et alternativ til kvotehandel.[5]

Det europeiske miljøbyrået har i en oversiktstudie fra 2011 påvist at tilbakebetalingsaspektet utgjør den mest progressive formen for miljøskattelegging, men at formen er ikke er allment forstått i befolkning, og at Pigouskattens dobbelte utbytte ikke blir oppnådd.[6]

Hansens forslag fikk oppmerksomhet i Norge etter at han mottok Sofieprisen for 2010.[7] Siden da har Naturvernforbundet[8] og andre fremmet ordningen.

I 2016 fremmet Rasmus Hansson et representantforslag overfor Stortinget om å utrede mekanismen i Norge[9]

Implementering[rediger | rediger kilde]

Britisk Columbia har implementert en karbonavgift med delvis tilbakefordeling.[10] 73 % av avgiften blir brukt som skattereduksjon for bedrifter og mindre foretak.

Sveits har vedtatt en klimalov for oppfylling av de nasjonale forpliktelsene under Kyoto-avtalen. Loven omfatter avgifter for tilbakebetaling som ett av flere virkemidler i tillegg til kvotehandel. Siden 2010 blir 1/3 av avgiften satt av til å finansiere andre utslippsreduserende tiltak.[11]

Land Region Startår Karbonavgift Progresjon Tilbakebetaling
Canada Britisk Columbia 2008[12] 30 CAD per tonn CO2-ekvivalenter i 2012-2017 5 CAD økning per år til 30 CAD i 2012 40 % til innbyggere i 2017[13]
Sveits nasjonalt 2008 84 CHF per tonn CO2 i 2016[14] 12 CHF i 2008
24 CHF i 2009
36 CHF i 2010
60 CHF i 2014		 67 % til innbyggere og bedrifter

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Carbon Fee and Dividend (Citizens' Climate Lobby)». citizensclimatelobby.org. Besøkt 8. juli 2016. 
  2. ^ «FAQs». Carbontax.org. 1. juli 2008. Besøkt 9. juli 2016. 
  3. ^ Taylor, Jerry (23. mars 2015). «The Conservative Case for a Carbon Tax» (PDF). Niskanencenter.org. Arkivert fra originalen (PDF) 19. februar 2017. Besøkt 6. juli 2016. 
  4. ^ Samuel P. Mauch, Rolf Iten, Ernst Ulrich von Weizsäcker, Jochen Jesinghaus. «Ökologische Steuerreform: Europäische Ebene und Fallbeispiel Schweiz» (tysk). Ruegger. 
  5. ^ Andrew Revkin (6. juni 2008). «Hansen on Next Climate Steps: Charge Polluters; Pay People» (engelsk). New York Times. 
  6. ^ «Environmental tax reform in Europe: implications for income distribution» (engelsk). 2011. ISBN 978-92-9213-237-8. ISSN 1725-2237. doi:10.2800/84858. 
  7. ^ «Sofiepris til Hansen». Natur & miljø. 8. april 2010. 
  8. ^ Asbjørn Orheim Stoveland (4. april 2014). «10 grunner til å innføre karbonavgift til fordeling». Naturvernforbundet. Arkivert fra originalen 26. juni 2015. Besøkt 3. mars 2017. 
  9. ^ «Representantforslag fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson om å utrede muligheten for innføring av en klimabelønning (karbonavgift til fordeling) i Norge». Miljøpartiet De Grønne. 1. juni 2016. 
  10. ^ «The BC Carbon Tax vs CCL’s Carbon Fee and Dividend» (engelsk). 9. april 2016. 
  11. ^ https://www.admin.ch/opc/de/classified-compilation/20120090/index.html#id-9. 
  12. ^ «Balanced Budget 2008 - Province of British Columbia» (engelsk). 19. februar 2008. 
  13. ^ «Budget and Fiscal Plan 2017/18 – 2019/20» (PDF) (engelsk). British Columbia Ministry of Finance. 21. februar 2017. s. 66. 
  14. ^ «Rückverteilung der CO2-Abgabe» (tysk). 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Karbonavgift_til_fordeling&oldid=23341214»