Jacobine Rye
| Jacobine Rye | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. apr. 1861[1] Oslo | ||
| Død | 4. feb. 1939[1] (77 år) | ||
| Beskjeftigelse | Lærer, aktivist | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Jacobine Ulrica Rye (født 20. april 1861 i Kristiania, død i 1939) var en norsk sivil militæraktivist og lærer som ble kjent som døvepedagog.
Familie[rediger | rediger kilde]
Hun var datter av oberstløytnant Hans Jacob Rye (1816–96; av Rye (slekt)) og Hanna Hermana Balthazara Krag (1841–67). Mora var av militærslekta Krag. Hennes yngre bror var generalmajor Johan Henrik Rye (1864–1944).
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Jacobine Rye vokste opp på nedre Tanberg gård i Modum.[2]
Fra 1883 jobbet hun som lærer på døveskolen til Hedevig Rosing (1827–1913) i Kristiania. I 1893 meldte hun overgang til folkeskolen, der hun hadde klasser med såkalt «tilbakestående» barn. Hun ledet etterhvert en institusjon som ble kalt Oslo kommunale særskole.[3]
I 1912 var hun en av initiativtagerne til «Norske kvinders indsamling til forsvaret», og ble valgt til nestformann i arbeidskomiteen som organiserte innsamlingen av midler til de norske militære myndigheter. Som forsvarsaktivist mottok hun i 1914 mottok Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt virke.[4]
På Ryes initiativ ble det i 1915 startet egen undervisning for tunghørte barn i Kristiania. Undervisningen fant sted på Ila skole, og Rye ble bestyrer for dette skoletilbudet. Hun utviklet selv undervisningsopplegget, og utarbeidet plansjer for lærerne som skulle lære barna god uttale. Etter et studieopphold i København i 1917[4] stiftet Rye foreningen «Tunghørtes Vel», som skulle ivareta de tunghørtes interesser. Foreningen skiftet senere navn til «Norges Hørselsvern», og er i dag kjent som Hørselshemmedes Landsforbund. I 1918 utga hun en veiledning kalt Taleundervisning som hjelpemiddel for lærerne ved særskolen. Rye påtok seg etter hvert selv å undervise kvinnene som skulle være barnas lærere.[5] Rye samlet selv inn 20 000 kroner for å finansiere opprettelsen av «Statens skole for talelidende», den senere Granhaug offentlige skole.[6]
Rye pensjonerte seg fra skoleverket i 1926, etter å ha nådd pensjonsalderen. Fra da av viet hun all sin tid til forsvarssaken. Hun fikk i 1928 i gang forbundet Norske kvinners frivillige verneplikt, som i 1945 ble omdøpt til Norges Lotteforbund. I denne organisasjonen var hun selv formann frem til hun i 1935 selv ønsket å tre tilbake. Hun ble da utnevnt til forbundet ærespresident. For dette fikk hun i 1935 St. Olavs Orden.[7]
Rye ønsket å bidra til å støtte den norske marinen, og med det som formål stiftet hun i 1936 «Forsvarsklubben av 1936».[4]
Hun døde i 1939.[8]
Utgivelser[rediger | rediger kilde]
- Rye, Jacobine (1918). Taleundervisning: en anskuelig fremstilling til skolebruk. Kristiania: Halvorsen & Larsen.
Æresbevisninger og utmerkelser[rediger | rediger kilde]
- Kongens fortjenstmedalje i gull, (1914)
- Finska Skyddskårens hederstecken, (1930)
- Sveriges Landstormföreningers Centralforbunds förtjensttecken i silver (1931)
- Ridder av St. Olavs orden (1935)
- I 1968 fikk en vei i Oslo navnet Jacobine Ryes vei.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b oppført som Jacobine Ulrica Rye, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bibbi Hauge, Jacobine Rye død, nekrolog i Aftenposten den 6. februar 1939.
- ^ Oslo særskole: gjennom 50 år. Oslo: Thronsen & co. 1943.
- ^ a b c Norske skulefolk. Stavanger: Dreyer. 1952.
- ^ Norske skulefolk. Stavanger: Dreyer. 1952.
- ^ Meyer, Ulla (1943). Norske kvinner: 150 portretter. [Oslo]: Jacob Dybwads forlag.
- ^ Inger Elisabeth Haavet, Jacobine Rye i Norsk biografisk leksikon.
- ^ C. Fougner, Generalmajor Johan Henrik Rye Arkivert 19. september 2016 hos Wayback Machine. fra Oslo Militære Samfund.