Instamatic (roman)

Instamatic er en roman av Arne Berggren, utkommet på Aschehoug i 1994. Den var Berggrens første roman for voksne lesere; han hadde mellom 1991 og 1994 skrevet fire bøker for ungdom.

I Instamatic følger vi hovedpersonen Edvin fra han som guttunge ferierer med familien på Tjøme på 1960-tallet, til han som trettiårig familiefar i livskrise vender tilbake til barndommens sommerhus. Edvin er også bokas forteller, og Berggren underbygger hovedpersonens vekst og modning ved å dreie språket og stilen fra en ellevilt kjekk og munter tone i begynnelsen av boka til en mer ettertenksom mot slutten. Gjennom hele boka bruker han overveiende en kjapp og poengtert stil med korte setninger og setningsemner, og han viser en særlig sans for realistiske replikker i dialogen.

Handling

Edvin er en gutt av bedre middelklasse fra Ullern i Oslo, som sammen med mor, far og den litt eldre broren Totte tilbringer sommerferiene på Tjøme. Her utspiller det seg en rivalisering mellom guttene fra byen og de jevnaldrende tjømlingene. Guttene ser ikke sjøl at de utgjør en overklasse som tar seg til rette på øya, og av og til kan rampestrekene gå for langt. Verst blir det da Edwin og to kamerater bestemmer seg for at de må jekke ned Anton en smule. Anton har fått seg påhengsmotor som han er altfor stolt av. Derfor løsner de bunnpluggen i båten hans, med det resultat at et menneske holder på å drukne.

På Tjøme får Edvin også sine første erfaringer med jenter, representert ved Mie, som har vært sommerens lekekamerat helt fra de tidligste barneåra. Mie får en ond skjebne, da hun blir delvis ufør etter en ulykke i vannet. Mie kan aldri glemme barndommens lekekamerat, og oppsøker Edvin seinere i livet, men alltid på tidspunkt da det ikke helt passer for Edvin.

Siste del av romanen dreier seg mye om samlivet mellom Edvin og Monique. De treffes i gymnastida, flytter etter hvert sammen og får en datter. Faren til Monique driver et reklamebyrå, og familien tilhører byens utvilsomme overklasse. Han installerer de unge i en romslig leilighet i Niels Juells gate, og Edvin i en godt betalt stilling i firmaet.

Samlivet med Monique er ikke enkelt. Klasseforskjellen kan til tider være en belastning, og de føler seg fremmede overfor den andres venner. Hun plages av sjalusi, og hver gang han går ut med gamle kamerater, mistenker hun at han er utro. Mot slutten av fortellinga oppdager Edvin at Monique har underslått flere brev fra Mie. Samlivet fortsetter imidlertid i kraft av begivenhetenes tyngde; Edvin involveres i svigerfarens firma, og datteren Irlin kommer inn i livet deres.

En dag Edvin er i Tønsberg på et oppdrag, reiser han ikke hjem til Oslo; i stedet drar ut til barndommens sommerparadis. Han installerer seg i et tomt hus og avslår å komme tilbake til Monique og datteren. Han oppsøker Mie, som nå er kommet til veis ende, parkert i en rullestol på et sjukehjem. Og han oppsøkes sjøl av fortida i skikkelse av Mies bror Anton, og den grusomme hemmeligheten avdekkes for leserne; det var Mie som gikk ned med Antons båt, som Edvin og kameratene hadde fiksa.

Tittelen Instamatic viser til hovedpersonens interesse for fotografering. En stund har han trolig ambisjoner om å drive fotograferinga til en kunst, men prosjektet stanser opp, og han ender med å stille opp kameraet for å avfotografere det samme bildeutsnittet dag etter dag. På den måten blir kameraet et symbol på Edvins følelse av å ha stansa i sitt eget liv.