Indusskriften

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Seglavtrykk som viser en typisk inskripsjon på fem «bokstaver».
Samling med segl

Indusskriften eller Harappaskriften er en symbolbasert skrift knyttet til Induskulturen, som var i bruk under den sene Harappaperioden fra det 26. til det 20. århundre f.Kr. Skriften er ennå ikke dechiffrert. Det underliggende språket er ukjent, og mangelen på en tospråklig inskripsjon gjør dechiffreringen lite sannsynlig uten at det finner sted signifikante nye oppdagelser. Det store flertallet av inskripsjoner er funnet på små, personlige seglsteiner.

Den første publikasjonen om Harappaseglene utkom i 1873 i form av en tegning av Alexander Cunningham. Siden den tid har godt over 4000 symbolbærende objekter blitt oppdaget, så langt unna som i Mesopotamia. Tidlig på 1970-tallet publiserte Iravatham Mahadevan en katalog over omkring 3700 segl med 417 forskjellige tegn. Den gjennomsnittlige inskripsjon inneholder 5 tegn, og den lengste er bare 17 tegn lang. Mahadevan fastslo også at skriften skulle leses fra høyre mot venstre.

Enkelte tidligere filologer, begynnende med Cunningham i 1877, trodde at Indusskriften var arketypen for Brahmi-skriften som senere ble benyttet av Ashoka. Hans idéer ble støttet av G.R. Hunter, Mahadevan, og en minoritet av filologer, som fortsatt hevder at Indusskriften er forgjengeren til indisk skrift. De fleste lærde tror likevel idag at Brahmi-skriften utgikk fra arameiske skrifttegn.

StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.