Hemmet seksuell opphisselse hos kvinner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hemmet seksuell opphisselse hos kvinner
ICD-10-kode F52.2
ICD-9-kode 302.72

Hemmet seksuell opphisselse hos kvinner (FSAD), ofte referert til som frigiditet , er en lidelse preget av en vedvarende eller gjentatt manglende evne til å oppnå seksuell opphisselse eller å opprettholde opphisselse til fullføringen av en seksuell aktivitet eller en tilstrekkelig lubrikasjon – fuktighets-oppsvulmings-reaksjon som ellers er stede under opphisselse og seksuell aktivitet. Tilstanden bør skilles fra et generelt tap av interesse for seksuell aktivitet og fra andre seksuell dysfunksjoner, slik som kvinnelig orgasmeforstyrrelse (anorgasmi) og hypoaktiv seksuell dysfunksjon (manglende lyst) som karakteriseres som mangel eller fravær på seksuelle fantasier og begjær for seksuell aktivitet over en viss periode.

Selv om kvinnelig seksuell dysfunksjon for tiden er en omdiskutert diagnose, begynner farmasøytiske selskaper å markedsføre produkter til behandling av hypoaktiv seksuell dysfunksjon (lystforstyrrelse) ofte med lave doser av testosteron.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere inndelinger på nedsatt seksuell respons hos kvinner. Disse kan indikere utbruddet: primær (livslang) eller sekundær (ervervet). De kan være basert på kontekst: det kan være i enhver sammenheng (generalisert) eller situasjonsbetinget. For eksempel kan problemet være tilstede med en ektefelle, mens det ikke er noe problem med en annen partner.

Hvor lenge tilstanden har vart, og i hvilken grad den er partner- eller situasjonsspesifikk, kan være et resultat av ulike årsaksfaktorer og kan påvirke behandlingen for tilstanden. Det kan skyldes psykologiske faktorer eller en kombinasjon av faktorer.

Diagnostiske trekk[rediger | rediger kilde]

I DSM-IV (American Psychiatric Association 1994) er diagnostiske kriterier for kvinnelig seksuell opphisselse lidelser:

  1. Vedvarende eller tilbakevendende sviktende evne til å oppnå tilstrekkelig lubrikasjon (fuktighets-oppsvulmingsreaksjon på seksuell opphisselse) til gjennomføring av seksuell aktivitet.[1]
  2. Forstyrrelsen forårsaker merkbart ubehag eller mellommenneskelige problemer
  3. Den seksuelle dysfunksjon beskrives ikke bedre av en annen Akse I-lidelse (utenom andre seksuelle dysfunksjoner) og skyldes ikke utelukkende de direkte fysiologiske virkninger av en substans (for eksempel legemiddel eller stoffmisbruk) eller en underliggende medisinsk tilstand.

Marita P. McCabe har merket seg at

"Problemer oppstår med denne definisjonen i forhold til hva som utgjør tilstrekkelig lubrikasjon. Det finnes ingen "gullstandard" på hvor lang tid det skal ta å bli opphisset eller på grad av opphisselse som skal oppnås. Disse responsene kan variere fra kvinne til kvinne og er avhengig av en rekke faktorer, inkludert humøret generelt når seksuell stimulering begynner og partners ferdigheter i å stimulere henne. Det kan også være forskjeller mellom fysiologisk og subjektiv grad av opphisselse. Noen kvinner sier de ikke føler seg seksuellt opphisselse tross økt fysiologisk respons som blodgjennomstrømning i skjedeveggen, mens andre sier de opplever seg seksuelt opphisset uten at det er påvisbar fysiologisk respons. Forventninger og tidligere erfaringer hos klinikere og klienter kan også lede dem til å klassifisere samme symptomene som sviktende seksuell respons hos en kvinne, men ikke hos en annen. "[2]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

[trenger referanse]

En rekke studier har undersøkt hvilke faktorer som bidrar til hemmet seksuell respons og orgasmeforstyrrelse hos kvinner. Det omfatter både psykologiske og fysiske faktorer. Psykologisk sett kan følger av erfaringer fra barndom- og oppvekst, samt aktuelle hendelser – både hos kvinnen selv og i den aktuelle parrelasjonen være mulige årsaker til problemet.

Følger av hendelser i barndoms- og ungdomstiden[rediger | rediger kilde]

De fleste studier som har vurdert følgene av opplevelser i oppveksten på kvinnelig seksuell dysfunksjon blir vurdert som potensielt metodisk svake. Studiene stoler på retrospektiv hukommelse, noe som er spesielt problematisk når følelsesmessige reaksjoner på hendelsen blir rapportert så vel som den faktiske hendelsen . Det ser imidlertid ut til å være koblinger mellom seksuelle overgrep i barndommen og senere seksuelle problemer.

Enkeltfaktorer hos kvinnen[rediger | rediger kilde]

Det har vært lite undersøkelser av følgen av enkeltfaktorer på kvinnelig seksuell dysfunksjon. Slike faktorer er stress, tretthetsgrad, kjønnsidentitet, helse og andre individuelle egenskaper og erfaringer som kan påvirke seksuell lyst eller respons. Overeksponering for pornografilignende media antas å føre til dårlig kroppsbilde, selvbilde og nedsatt selvfølelse. En enkeltpersons seksuelle aktivitet kan forstyrres av overveldende følelsesmessig ubehag som resulterer i manglende evne til å oppnå seksuell nytelse.

Faktorer i parforholdet[rediger | rediger kilde]

En betydelig mengde vitenskapelige studier har utforsket rollen mellommenneskelige faktorer spiller på kvinnelig seksuell dysfunksjon, spesielt i forhold til orgasmerespons. Disse studiene har i stor grad fokusert på følger av kvaliteten på forholdet når det gjelder den seksuelle funksjonen til partnerne. Noen studier har vurdert betydningen av spesifikke relasjonsvariabler, mens andre har undersøkt generell tilfredshet i forholdet. Noen studier har utforsket hendelser, mens andre har fokusert på holdninger som et empirisk mål på hvordan forholdet fungerer. Populasjoner som har blitt undersøkt har variert fra ulykkelige par og seksuelt dysfunksjonelle klienter til par med høy grad av tilfredshet i forholdet.

Fysiske faktorer[rediger | rediger kilde]

Anslag over andelen kvinnelig seksuell dysfunksjon som kan tilskrives fysiske faktorer har variert fra 30 % til 80 %. Lidelsene som med størst sannsynlighet kan føre til seksuell dysfunksjon er de som fører til forstyrrelser i kar- eller nervefunksjon. Disse faktorene har blitt mer omfattende undersøkt blant menn enn hos kvinner. Fysiske årsaker som for eksempel nevrologiske og hjerte-karsykdommer har vært direkte innblandet i både tidlig og forsinket utløsning, samt erektil dysfunksjon (Hawton 1993), men bidraget av fysiologiske faktorer til kvinnelig seksuelle dysfunksjoner er ikke like tydelig. Men nyere litteratur tyder på at det kan være en svekkelse i opphisselsesfasen hos kvinner med diabetes. Gitt at kvinner med diabetes viser en betydelig variasjon i sine svar på denne medisinske lidelsen, er det ikke overraskende at sykdommens påvirkning av opphisselse også er svært variabel. Faktisk tyder mangelen på en klar sammenheng mellom medisinske lidelser og seksuell funksjon på at psykologiske faktorer spiller en betydelig rolle i virkningen av disse lidelsene på seksuell funksjon (Melman et al. 1988).

Kenneth Maravilla, professor i radiologi og nevrologisk kirurgi og direktør for MR Research Laboratory ved University of Washington, Seattle, presenterte forskningsresultater basert på bildediagnostikk av kvinners seksuelle funksjon. I en liten pilotstudie på fire kvinner med hemmet seksuell opphisselse, rapporterte Maravilla at det var mindre hjerneaktivisering sett i denne gruppen, blant annet svært lite aktivering i amygdala. Disse kvinnene viste også økt aktivering i temporale områder, i motsetning til kvinner uten seksuelle problemer som viste deaktivering i lignende områder. Dette kan tyde på økt grad av hemming ved opphisselsesstimuli hos denne lille gruppen av kvinner med FSAD.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Selv om det er stor variasjon i hvordan sviktende seksuell respons og orgasmeforstyrrelser uttrykkes hos kvinner, er det ingen dokumentasjon som tyder på at forskjellige faktorer bidrar til de to tilstandene, eller at ulike behandlingsstrategier bør brukes. Faktisk anvendes generelt de samme behandlingsstrategiene for begge tilstandene. Disse strategiene må kanskje suppleres med ekstra teknikker for å løse spesifikke problemer for enkelte kvinner, men de er generelt gode utgangspunkter for å løse problemene som bidrar til utvikling og vedlikehold av det seksuelle problemet. Fordi forholdet mellom kvinnen og hennes partner har vist seg å spille en betydelig rolle i både utvikling og vedlikehold av seksuelle problemer, er de fleste programmer laget slik at de skal gjennomføres av paret. Det finnes imidlertid også andre strategier som fokuserer på individet. Det er også viktig å skille tilstanden fra manglende seksuell lyst.


Kritiske bemerkninger[rediger | rediger kilde]

Begrepet hemmet seksuell respons hos kvinner er ikke uten kritiske bemerkninger. [3]

Kilde[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Hemmet seksuell opphisselse
  • Seksuell dysfunksjon
  • Seksuell funksjon
  • Anorgasmi

Referanser[rediger | rediger kilde]

Anbefalt lesing[rediger | rediger kilde]

  • Barlow David H (1986): The causes of sexual dysfunction: the role of anxiety and cognitive interference. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 54, 140-148
  • Beck J Gayle og Barlow David H (1984): Current conceptualizations of sexual dysfunction: a review and an alternative perspective. Clinical Psychology Review, 9, 37-47.
  • Cahill C, Llewelyn SP, Pearson C: Long term effects of sexual abuse which occurred in childhood: a review. Br J Clin psychol 30:117-130, 1991
  • Delaney SM, McCabe MP: Secondary inorgasmia in women: a treatment program and case study. Sexual and Marital Therapy 3:165-190, 1988
  • Hallström T, Samuelsson S: Changes in women's sexual desire in middle life: the longitudinal study of women in Gothenburg. Arch Sex Behav 19:259-268, 1990
  • Hawton K: Sex Therapy. Oxford, UK, Oxford University Press, 1993
  • Heiman JR, Gladue BA, Roberts CW, et al:. Historical and current factors discriminating sexually functional from sexually dysfunctional married couples. J Marital Fam Ther 12:163-174, 1986
  • Hoch Z, Safir MP, Peres G, et al: An evaluation of sexual performance – comparison between sexually dysfunctional and functional couples. J Sex Marital Ther 7:195-206, 1981
  • The sexual genogram. J Marital Fam Ther 12:39-47, 1986
  • Hulbert DF. The role of assertiveness in female sexuality: a comparative study between sexually assertive and sexually non-assertive women. J Sex Marital Ther 17:183-190, 1991
  • Kilpatrick AC. Some correlates of women's childhood sexual experiences: a retrospective study. J Sex Res 22:221-242, 1986
  • Salamonsen LA: Hormonal activity in the endometrium: tissue remodelling and uterine bleeding, in Progress in the Management of Menopause. Redigert av Wren BG. London, Parthenon, 1997, pp 212-216
  • Laks UJ, Geist SH: The effects of androgens upon libido in women. Journal of Clinical Endocrinology 3:235-238, 1943
  • Segraves RT, Segraves KB. Human sexuality and aging. Journal of Sex Education and Therapy 21:88-102, 1995
  • Spector IP, Carey P: Incidence and prevalence of the sexual dysfunctions: a critical review of the empirical literature. Arch Sex Behav 19:389-408, 1990
  • Spector KR, Boyle M: The prevalence and perceived aetiology of male sexual problems in a non-clinical sample. Br J Med psychol 59:351-358, 1986

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]