Heinrich von Braunschweig
| Heinrich von Braunschweig | |||
|---|---|---|---|
_1489-1568_01.jpg) | |||
| Født | 10. nov. 1489[1][2][3] Wolfenbüttel | ||
| Død | 11. juni 1568[1][2][3] (78 år) Wolfenbüttel | ||
| Beskjeftigelse | Aristokrat | ||
| Ektefelle | Marie av Wurtemberg (1515–1541)[4] Zofia Jagiellonka (1556–)[4] | ||
| Far | Henry IV, Duke of Brunswick-Lüneburg | ||
| Mor | Katherine av Pommern-Wolgast | ||
| Søsken | Katharina av Braunschweig-Wolfenbüttel Georg von Braunschweig-Wolfenbüttel Christoph von Braunschweig-Wolfenbüttel Franz von Braunschweig-Wolfenbüttel | ||
| Barn | |||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Marienkirche | ||
| Utmerkelser | Det gyldne skinns orden | ||
Hertug Heinrich II von Braunschweig-Wolfsbüttel (født 10. november 1489 i Wolfenbüttel i Tyskland, død 11. juni 1568 samme sted) var en katolsk fyrste av fyrstedømmet Braunschweig-Wolfenbüttel i Tyskland som motsatte seg reformasjonen. Han ble fordrevet, men ble senere gjeninnsatt og gjeninnførte da den katolske tro. Han ble heftig angrepet av Martin Luther.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Heinrich overtok regjeringsansvaret for det nordtyske fyrstedømmet Braunschweig-Wolfenbüttel i 1514. Hans regjering var stramt organisert, og han innførte kanselliorden og hoffrett. Mot sin bror Wilhelms vilje fastla han primogenitur-arverekke (primogenitur, latin: førstefødte [hankjønn]). I fremtiden skulle det dermed heller ikke være tillatt å dele opp hertugdømmet. Han var katolsk og keisertro hele livet gjennom, og for sin troskap mottok han ordenen Det gylne vlies.
Etter Hildesheimstiftsfeiden 1519–1523 kunne han utvide sitt territorium, selv om han led et knusende nederlag i slaget ved Soltau 28. juni 1519 og ble tatt til fange. Men hans nederlag ble til slutt vendt til en stor politisk seier, og motstanderne av den nye keiser Karl V måtte legge på flukt.
I 1524–25 tok han aktivt del i nedkjempelsen av bondeopprøret. Han var blant annet med på slaget ved Frankenhausen, der Müntzer led sitt endelige nederlag.
I 1538 støttet han de tyske katolske riksfyrsters sammenslutning i Den katolske liga, med front mot de reformerte riksstenders såkalte schmalkaldiske forbund.
I 1540 erklærte keiseren et bann mot riksstaden Goslar, etter at byen hadde jevnet en rekke klostre i nærheten med jorden slik at de ikke skulle kunne huse potensielt fiendtlige styrker. Tysklands protestantiske fyrster og byer truet med å la væe å delta på den keiserlige riksdag i 1541 dersom ikke bannet ble hevet. Og det lyktes de i.
Men hertug Heinrich, som var en gammel motstander av Goslar, erklærte tilbakekallelsen for ugyldig, konfiskerte goslarsk eiendom innen sitt eget territorium og gikk til en rekke tiltak for å gjøre livet surt for Goslar og dets borgere.
Riksdagen i Speyer i 1541 førte til at lederne for Det schmalkaldiske forbund bestemte seg for å gi Goslar og den riksuavhengige lutherske byen Braunschweig all den støtte de måtte trenge. Landgreve Philipp av Hessen og kurfyrst Johann Friedrich av Kursachsen bestemte seg i Gandersheim for å forene sine styrker, og dermed oppstod en hær på 4 000 kavalerister og 32 infanterienheter som gikk til kamp sammen med de 20 000 mann som Goslar hadde klart å mobilisere. Hertug Henrik hadde ikke tilstrekkelig militær styrke til å stå i mot, og konsentrerte alt om forsvaret av den vel befestede byen Wolfenbüttel. Så dro han selv avsted for å forsøke å finne forsterkninger. Wolfenbüttel falt den 13. august 1542 etter en kort beleiring. Kanonild hadde ødelagt befestningene og forsåvidt det meste av byen. Hertug Heinrich klarte ikke å rekruttere forsterkninger.
Heinrich ble så grepet (1542) og holdt fanget i Ziegelberg i Hessen. Reformasjonen ble så tvangsinnført i hele hans fyrstedømme. Men da keiser Karl V og den katolske liga var gått seirende ut av slaget ved Mühlenberg i 1547, ble det mulig for hertug Heinrich å vende tilbake. Han satte straks i gang med en katolsk motreformasjon, og bare i Braunschweig møtte den på heftig motstand.
I slaget ved Sievershausen i 1553 vant han sin siste store seier. Riktignok falt begge hans eldste sønner under slaget, men utfallet ble at hans neste sønn og arveprins Julius (158-1589) ble sikret arverett også til fyrstedømmet Calenberg-Göttingen.
Hertug Heinrich var gift to ganger, og var dessuten involvert med en Eva von Trott, noe som han høstet megen spott for. Da Heinrich II døde, var hans eneste gjenlevende arveberettigede sønn Julius, som senere innførte den lutherske reformasjon i sine områder.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b datos.bne.es, oppført som Heinrich, Duque de Brunswick-Wolfenbüttel, BNE-identifikator XX5139070, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Faceted Application of Subject Terminology, oppført som der Jüngere, Duke of Brunswick-Wolfenbüttel Heinrich, FAST-ID 234160, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage person ID p11138.htm#i111377, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- (de) Heinrich Schmidt: «Heinrich der Jüngere.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 8, Duncker & Humblot, Berlin 1969, ISBN 3-428-00189-3, s. 351 f. (digitalisering).
- (de) Ferdinand Spehr: «Heinrich der Jüngere, Herzog von Braunschweig-Wolfenbüttel». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 11, Duncker & Humblot, Leipzig 1880, s. 495–500.
- Rainer Täubrich: Herzog Heinrich der Jüngere von Braunschweig-Wolfenbüttel. Leben und Politik bis zum Primogeniturvertrag von 1535. Braunschweig 1987/88, ISBN 3-928009-02-8.