Håvard Gibøen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Håvard Gibøen (født 1809, død 27. juli 1873) var en norsk spellemann fra Møsstrond under Rauland Prestegjeld i Vinje kommune i Telemark. Håvard var sønn av Knut Håvardsson Gibøen og Åsne Steinarsdotter Gjuvland fra Rauland. Hun var søskenbarn av Aslak Berge, oldefar til Eivind Groven.

I likhet med Myllarguten var han tidlig ute etter fela, og han lurte seg til å prøve farfarens fele før han var ute av kjolestubben. Den som kom til å lære ham opp, var spelemannen Knut Lurås. Han møtte også Myllarguten ganske tidlig. Denne var åtte år eldre enn Håvard. Da de møttes, var Håvard åtte og Targjei seksten. De to guttene satt i fjellet og spilte hele dagen. Myllarguten var sendt til Møsstrond som gjetergutt den gangen.

Fra Håvard var ti år, spilte han i bryllup og gjestebud i øvre Telemark. Han var liten av vekst, og pleide å sitte på ei tønne oppe på et bord og trampe takta med føttene mot tønnestavene. Ettersom han ble eldre, lærte han nok mest av Myllarguten og Knut Lurås. Disse kunne spille bort hele arbeidsdagen når de møttes. Lurås hadde stor respekt for spellet til Håvard. Han mente ingen kunne spille så fint som han. Myllarguten sa en gang: "Ja, Håvar æ nók meister åt kånn alle". Targjei var ellers ikke så glad for å bli overgått i spell. Disse to blir ofte satt ved siden av hverandre når det er snakk om spelemenn i Norge. Myllarguten mente at Håvard var bedre på fingerbruk enn han selv. Til gjengjeld var Targjei flinkere med strøket sitt.

Mens Myllarguten diktet nytt og spilte ulikt fra gang til gang, var Håvard den som prøvde å feste en bestemt form. Han var svært tradisjonsbevisst. Han refset av og til Myllarguten når han mente denne gikk for langt i nyskaping. Håvard var også den som tok vare på alderdommelige tonetrinn, altså det som kan kalles blå tonalitet i slåttespillet.

Håvard Gibøen er husket som en stillfarende kar. Han trampet ikke hardt når han spilte. Han reiste heller aldri så langt på spelferd som Myllarguten, men holdt seg for det meste hjemme på Møsstrond. Til gjengjeld kom mange tilreisende spelemenn på besøk. Håvard fór av og til på Kongsbergmarken, men ikke så svært mye lengre enn det.

Han giftet seg i 1834 med Mari Kjetilsdotter Eikja fra . Sønnen Kjetil Håvardsson (18441919) tok opp spelet etter faren; etter ham har spelet gått videre i rett mannslinje like til i dag.

Den mest kjente læregutten til Håvard var Knut Dale fra Tinn. Han fekk uhorvelig mange slåtter etter Gibøen. Denne tradisjonslinja ble opprettholdt av sønnesønnene til Knut, Johannes og Gunnar Dale, og har i dag en sterk posisjon i Tinn og Tuddal. Det var Knut Dale som ble kilden for nedskriftene Johan Halvorsen gjorde i Telemark, og som Edvard Grieg arrangerte for klaver i samlingen "Opus 72".

Da Håvard fikk høre at Myllarguten var død, regnet han med at han selv ikke hadde lenge igjen. Da var han gammel og skral. Han døde stilt 27.07. 1873. Han ble gravlagt på Møsstrond kirkegård. Som for Myllarguten, ble det også reist en minnestein over Håvard Gibøen.

Ætta etter Håvard[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Rikard Berge: Myllarguten – Gibøen, det norske samlaget 1972.