Fortøyning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Korrekt plassering av flere trosser på en enkelt puller.

Fortøyning er å forbinde et sjøfartøy til fastland eller et fast anlegg til sjøs, slik at det holdes i en bestemt posisjon. Fartøyet vil dermed ikke drive avsted, og man kan spare motorkraft mens det lastes og losses. På steder hvor det ikke finnes noe fast anlegg, kan det benyttes et anker som festes til havbunnen, dersom vanndybden er lav nok til at ankeret kan festes i bunn. En kombinasjon av de to metodene benyttes blant annet i havner for lystbåter, hvor båtens ene ende fortøyes til land og den andre til sjøbunnen med et anker.

Der tidevannsforskjellen er rimelig liten, vil en kunne legge småbåter «på svai». med en flytebøye eller annen luftfylt gjenstand med festemulighet for tauverk. Denne forankres i bunnen ut for der en vil fortøye, med linen lagt fra bøyen og til land parallelt med båtens lengderetning. Ved fortøyning festes linen mellom flytemidlet og land, til aktre fortøyningsmiddel (pullert) om bord, mens bauglinen legges som landfeste med båten litt ut fra land. Metoden gjør at båten blir liggende litt ut fra land, samtidig med at en ved å trekke i bauglinen kan få båten nær nok til å kunne entre eller gå fra borde.

Normalt fortøyer man ved en kai i havneområder, men det finnes også anlegg til sjøs, for eksempel til fortøyning av tankskip i forbindelse med oljeterminaler og forsyningsskip til oljeplattformer. Skipet ligger da festet til en flytebøye, som gjerne er utstyrt med fyllerør for lasting eller lossing av olje.