Folkekommune
En folkekommune (kinesisk: 人民公社, pinyin: Rénmín gōngshè) var i Folkerepublikken Kina i perioden fra 1958 til 1982-85 det høyeste av tre administrative nivåer i landlige områder. Folkekommunene var de største kollektivistiske enheter på landet og ble videre inndelt i arbeidsbrigader og arbeidslag. Folkekommunene hadde styrende, politiske og økonomiske funksjoner. Senere ble folkekommunene erstattet av landskommuner.
Historie[rediger | rediger kilde]
Folkekommunen ble født under «det store spranget», da Mao Zedong hadde en visjon om at Kina på kort tid skulle overtreffe Storbritannia og USA hva gjeldt produksjon av stål. Mao ville også mobilisere bønder til enorme vannprosjekter under vintrenes ikke så arbeidsintensive perioder for dermed å kunne øke landsbruksproduksjonen.
Hver folkekommune var en kombinasjon av jordbrukskollektiver, de mindre på mellom 4 000-5 000 hushold og de større på inntil 20 000 hushold.
Folkekommunen ble offisiell politikk i 1958 etter at Mao Zedong hadde besøkt en uoffisiell kommune i Henan. Den ble beskrevet som ett av «bannerne» i det som fikk navnet de tre røde banneres politikk.
Tilblivelse[rediger | rediger kilde]
For å sette denne radikale planen ut i livet bruke Mao anti-høyre-kampanjen for å bringe politiske motstandere til taushet. Slik møtte han så godt som ingen opposisjon da han til slutt fikk gjennomført folkekommunen. Ved hjelp av en rekke propagandakampanjer fikk Mao til å begynne med støtte fra bøndene.
Folkekommunene ble dannet for å støtte opp om «det store spranget»-kampanjen og var selv en uløselig del av denne politikken.
Livet i folkekommunene[rediger | rediger kilde]
I kommunene ble alt delt på. Private kjøkken skulle være overflødige, og alt som hadde vært i slike kjøkken – bord, stoler, kokekar og annet kjøkkenutstyr ble gitt som bidrag til folkekommunens kjøkken. Privat matlaging ble forbudt og erstattet med kommunal fellesbespisning.
Alt som opprinnelig hadde tilhørt de enkelt hushold, som private dyr, kornlagre og annen mat ble også tilført kommunen. Folkekommunen bestemte over bruken. Alle jordbruksaktiviteter ble fordelt av de sentrale kadre hver morgen. Noen steder ble også penger forbudt. Det tradisjonelle familieliv ble avskaffet, det ble opprettet kommunale småbarnsstuer og aldershjem, og folk fikk ikke lov til å spise med sine familiemedlemmer. Dette skyldtes til en viss grad Maos forakt for den tradisjonelle kinesiske familie.
Det ble utviklet et poengsystem for å beregne belønninger, og de som hadde overgjennomsnittlige ytelser kunne bli valgbare for pengebelønninger eller få «poeng» som kunne byttes i ekstra matvarer.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Roderick MacFarquhar: «Great Leap Forward», i: China: A Cultural and Historical Dictionary, Richmond, 1991
- Yang Dali: Calamity and Reform in China: State, Rural Society, and Institutional Change since the Great Leap Famine, Stanford, 1996.
- Frank Dikötter: Mao's Great Famine, Bloomsbury, London, 2010.
- Torbjørn Færøvik: Maos rike - en lidelseshistorie, Oslo: Cappelen Damm, 2012
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) People's commune – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Chinese People's commune – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
